Serena-Maneesh - S-M No. 2: Abyss In B Minor

Eller var det en drøm?

Serena-Maneesh: S-M No. 2: Abyss In B Minor [4AD/Smalltown Supersound/VME] Kosmisk skittenblues, hypnotiske rytmemønstre og seig, psykedelisk pop som får en drøy halvtime til å rase avgårde på et snaut kvarter. Fem år har allerede passert siden Serena-Maneesh ga ut sitt selvtitulerte debutalbum; en plate jeg sliter med å skulle utpeke noen reell utfordrer til […]

Serena-Maneesh: S-M No. 2: Abyss In B Minor

[4AD/Smalltown Supersound/VME]

terning5 Serena-Maneesh live på Lydverket (Foto Rashid Akrim, NRK P3

Kosmisk skittenblues, hypnotiske rytmemønstre og seig, psykedelisk pop som får en drøy halvtime til å rase avgårde på et snaut kvarter.

Fem år har allerede passert siden Serena-Maneesh ga ut sitt selvtitulerte debutalbum; en plate jeg sliter med å skulle utpeke noen reell utfordrer til hva blind, fruktbar forakt for popmusikkens harmoniske og formatmessige begrensninger angår – i det minste på det norske 00-tallet.

Emil Nikolaisen er utstyrt med kolossale evner både som lytter, fortolker og viderfører av en bestemt del av rocketradisjonen; den som startet i sekstitallets kreative febertåke (med Stones, Stooges og Velvet Underground) og siden tok en intergalaktisk avstikker på det britiske åttitallet, som perfeksjonert av My Bloody Valentine og lignende drømske bråkebøtter. At han på et eller annet tidspunkt er i stand til å overgå førsteutkastet av sin seigvakre visjon, anser jeg som høyst sannsynlig. Gjør han det med Abyss In B Minor? Bare nesten.

Det betyr så ingenlunde at dette er noen svak oppfølger. Åpningslåt og livefavoritt «Ayisha Abyss» etablerer en tung, hypnotisk og gradvis ekspanderende puls, og står etter et utall gjennomlyttinger igjen som et av albumets store oppturer. «Melody For Jaana» og «Honeyjinx» utspiller seg inni kokonger av dvelende, sjøsyk gitar, og føles slik sett som de mest «typiske» sporene her, mens de ultrakorte popperlene «I Just Want To See Your Face» og «D.I.W.S.W.T.T.D.» (ikke spør!) i en vennligsinnet gest vender bandets ansikt ytterligere mot verden.

Det finnes i det hele tatt ikke ett dårlig spor på platen, og det skulle da egentlig også bare mangle: Åtte spor fordelt over 37 minutter føles snaut, ikke minst i fraværet av sanger av samme kaliber som «Drain Cosmetics» eller «Un-Deux». Og all den tid Emil Nikolaisen velger å kontre de åpenbart nokså utmattende Kevin Shields-sammenligningene med å navngi personlige favoritter som Jóbim og Gershwin, skulle jeg gjerne hørt enda flere dyptgripende avvik fra MBV-estetikken, som på den rørende avslutningen «Magdalena (Symphony #8)».

Summa summarum, med disse innvendingene i bakgrunnen, der de hører hjemme: Meget sterkt levert. Igjen.

Marius Asp