En hyllest til fasaden

Spellemannprisen kaster albumcoveret i søppelet. Vi har en ny plan for dem.

Denne uken døde den amerikanske rockelegenden Lou Reed. Han etterlot seg en katalog av obsternasig rock og mottok flere hyllestkronikker enn de fleste musikere kan drømme om i sin villeste heroinrus.

Jeg vil ha en gul banan

En gjenganger i hyllestene var debutalbumet til Lou Reed og hans Velvet Underground, albumet Velvet Underground & Nico. Albumet inneholder sertifiserte klassikere som «Waiting For My Man» og «Heroin», men er også like kjent for sitt ikoniske albumcover: En gul og svart banan mot en hvit bakgrunn, signert av kunstneren Andy Warhol. Coverkunst på sitt aller beste. Enormt tydelig, mystisk og fascinerende på samme tid. Like magisk som å lete etter referanser på Iron Maidens Somewhere In Time, finne gatehjørnet på Beastie Boys’ Paul’s Boutique, like sterkt som å føle sjelen til Marvin Gaye presse seg gjennom den svarte frakken og ut av coveret på What’s Going On, eller like hjerneknirkende som å tolke de naive og fascinerende Kim Hiortøy-illustrasjonene på Motorpsycho-platene.

Fra viktig kunst til kultfenomen

Nå er coverkunsten i ferd med å bli et kultfenomen på linje med vinylen, overlatt til nerder og i overkant interesserte. Dessverre er det en naturlig del av utviklingen med digital distribusjon, hvor musikken ikke trenger noen innpakning for å ankomme stereoanlegg eller headset. Men at bransjen som i alle år har tjent fett på artisters stormannsgalskap og kunstneriske vyer skal stenge døren for coverkunst? Damn!

Bitre gammelmannstårer

Spellemann-komiteen – hvis mandat er å tilrettelegge for feiring av norsk musikk – nekter artister å sende inn fysiske eksemplarer til fordeling til juryen, og dermed setter de også en strek over å la coverkunst bety noe. At komiteen skyver seriøse kvalitetsaktører som Kirkelig Kulturverksted ut på sidelinjen med sin politikk om kun strømming eller små MP3-filer, er ille nok, men at de også skal redusere stor coverkunst fra aktører som Martin Kvamme til vedlegg i en mail er alene grunn til å legge seg naken i fosterstilling under en kald dusj, mens man gråter sine bitre gammelmannstårer.

Ibsen og Munch som Apocalypse Dudes?

Spellemann-komiteen kan si at det er musikken som teller, men uansett hvordan man snur og vender på det (med mindre man vender seg som i stolen i The Voice, hvor de faktisk ikke får se noe) betyr innpakningen og presentasjonen mye for det ferdige resultatet, og den siste muligheten til å la innpakningen harmonere med musikken er borte. Tenk om The White Album hadde vært grønt? Om Turbonegers Apocalypse Dudes hadde hatt Henrik Ibsen og Edvard Munch som omslag? Eller Metallica sitt svarte album hadde en lyseblå gnom på coveret? Klart det hadde endret vår oppfatning av musikken.

Det er dog en positiv side med Spellemann-komiteens boikott av CD og vinyl, nemlig at det blir lavere terskel for å melde på artister og utgivelser. For et lite selskap er det mer overkommelig å laste opp et album på Wimp enn å sende fysiske kopier man har betalt trykkekostnader og NCB-avgift for. Det er veldig kult.

Kampen er tapt, men?

Jeg innser at kampen om coverets episke betydning er på overtid, og de av oss som fremdeles kjøper Mastodon sine luksusutgaver, eller finner det underlig å ikke ha Kvelertak på vinyl ligger kraftig under. Men jeg vil likevel slå et slag for den visuelle presentasjonen av det musikalske produkt, og gjerne ta det inn i fremtiden. I år lanserte Lars Vaular sin nye plate 1001 Hjem på smarteste digitale vis. Hver uke åpnet han nye rom på 1001hjem.no, en lekkert designet nettside fylt av musikkvideoer, låter og annet knask man kunne boltre seg i. Samtidig har en rekke norske artister laget de lekreste utgivelser for fansen, enten det er Kvelertak sitt John Baizley-tegnede andrealbum, eller Hedvig Moldestads lekre All Of Them Witches fra covergarantisten Rune Grammofon.

Ny kategori

Hvorfor ikke kombinere denne rike covertradisjonen med det glødende engasjementet for nyvinning, og ha en egen Spellemann-pris for Beste innpakning, Beste presentasjon, Beste totalpakke eller lignende? På Grammy Awards har man en kategori for både Best Recording Package og Best Boxed or Special Limited Edition Package, hvor designere og artister hylles for de flotteste utgivelsene.

Tygg litt på den, Spellemann! Jeg kan dessverre ikke skrive mer nå, men heller lete i flyttelasset etter den lekre CD-boksen til Velvet Underground & Nico. Fikk så enormt lyst å høre på Lou Reeds bitre røst mens jeg stirrer på en tegning av en banan.


Til opplysning: Asbjørn Slettemark har tidligere sittet i Spellemann-juryen. Både i metal-kategorien og juryen for Årets Spellemann.

  • Kristoffer Eidsnes

    Amen!