Åtte år har passert siden Chton debuterte med Chtonian Lifecode. Bortsett fra en demo og spliten de ga ut med Cleaver, Screaming for Death, har det vært stille rundt bandet. Nå er de endelig tilbake med en fullengder, og The Devil Builds er slett ingen dårlig gjenkomst.
Det låter mer strukturert og helhetlig enn det gjorde i 2004, og det virker som karene har brukt det knappe decenniet til å perfeksjonere uttrykk, låtskriving og selvbilde. Fengende kroker, brutal tromming og gitargroove er spredd over hele fjøla, og Terje Olsens vokal sitter like godt som sementen på Dora.
“Faustian Resolve” åpner med en tordentale som gir klar beskjed: Den som ikke underkaster seg «loven» må dø. Innledende taler i musikkstykker kan ofte bli for lange, men her er budskapet kort, og trommer og gitarer kommer inn på et perfekt tidspunkt. Dyp death metal-vokal, knasende leadgitar og black metal-rytmikk setter stemningen sporenstreks.
Starten på “Scavenger of a Dead World” er mer doomete og treig, før det tar av etter ca. 30 sekunder. Det blastes avgårde med tydelig vokal og dissonante akkorder i bakgrunnen. “Gods of the Flesh” fortsetter i det doom-aktige sporet og er enda seigere enn den forrige komposisjonen. Selv om trommene har et visst tempo, henger det liksom litt bakpå. To lag med vokal gjør det spennende å lytte, og en lurer alltid på hva som venter rundt neste sving.
“Rise Black God” er mer black metal-preget. Espen Hektoens skåldende blasting og en noe mer raspete vokal gjør godt. Refrenget er tydelig og fengende, men det låter fortatt ikke kommersielt. Når en messende og skjelvende stemme kommer inn mot slutten, føles det som den svarte guden faktisk er på vei.
Spor 2-4 synes på mange måter å høre sammen, mens «Death Awaits» markerer del to på skiva. «Death Awaits» var med på spliten Chton ga ut med Cleaver. Den er brå, kjapp og i en ganske annen stil enn forrige låt. Gitararbeidet til Øyvind Rekdal, Torstein Parelius og bassist Ola Langli er annerledes og mer psykedelisk, og hele komposisjonen bærer preg av galskap. Dette er allerede en klassiker.
“Contagion (The Disease)” minner om forgjengeren, med en nervepirrende intro før blastingen kommer inn. Etter ett minutts tid tar det av med tremolopicking, akkordstokking og dobbel bass. Vokaleffekten er ganske tøff, og høres ut som en bråte demoner som synger ut i kor. “Lord and Master” er noe mer melodisk, kort og flyr av gårde. “Nithon Undertow” byr på en melankolsk intro og akustisk gitar, men sinnelaget er mørkt og dypt.
“Ratbag” er en Abscess-cover og en kurant tolkning av death-punk-bandets original. Ikke en nødvendighet på albumet, kanskje, men det skader neppe å ta med en tålelig versjon av andres stykker en gang i blant. “Babalon and the Beast Conjoined” er det aller siste kuttet, melodisk og eksperimentell. Det ligger derimot hele tiden en rå kraft bak som driver det hele fremover, ja, såpass at en begynner å glede seg til neste utgivelse.
Chton har begynt på nytt og gjenskapt seg selv. Dvalen – og det at det tok to år å lage albumet – har gjort dem godt. Selv om rytmeseksjonen kan virke litt repeterende i blant, er dette det beste trondheimsbandet har gjort hittil. Lydbildet er gjennomarbeidet og passer den sent 80-tallseimende death metalen deres bra. Tempoet har økt, det låter tyngre, mørkere og hvassere. Alt ligger til rette for at Trøndelag igjen kommer på kartet som en sterk metalregion. Knus sparegrisen. The Devil Builds er vel verdt et par kronasjer.
Helle Stenkløv
