Når The Stone Roses trasker inn på Engascenen klokkeslaget halv ti, har trommeslager Reni tredd bøttehatten over skallen, mens Ian Brown leder an i front ikledd en stygg allværsjakke og olabuksa hengende såvidt over de radmagre rumpeballene – selvsagt med mod-sveisen intakt.
Manchestergutta, som ved å stå i bresjen for den psykedeliske Madchester-rocken på åttitallet blant (mye) annet er hovedansvarlig for å inspirere Gallagher-brødrene til å danne Oasis, har tilsynelatende hatt minimalt med behov med å fornye seg siden de først gav seg for over 15 år siden. Og det merkes: åpningslåta «I Wanna Be Adored» spilles pent sagt «slurvete», ærlig sagt «katastrofalt dårlig». Ikke bare spiller og synger de forbi hverandre, men gitarlyden til John Squire er surere enn et par sokker etter én dag i festivalsko.
Stort bedre låter det heller ikke når kvartetten begir seg ut på «Mersey Paradise», «(Song For My) Sugar Spun Sister» eller «Sally Cinnamon». Man blir nesten nødt til å gi indielegendene honnør for hvor inderlig lite opptatt de er av å forsøke på å låte tilgivelig. Sånn sett er det forståelig at det er særlig enkelt for Brown og gutta å få psychrockmesterverket «Fool’s Gold» til å låte som den blir spilt av det pløsete funkbandet du aldri burde latt spille i bryllupet ditt.
Men midtveis, med «Waterfall», er det et eller annet som skjer. For etter å konsekvent urinere ikke bare på seg selv, men også sin egen tidløse katalog, i femogførti minutter, begynner de middelaldrende herrene å bli varme i trøyene. Dét fører til et særdeles godt utgangspunkt for å hente frem bluesrocken fra andrealbumet Second Coming med «Love Spreads».
Når The Stone Roses avslutningsvis cruiser gjennom hitduoen «She Bangs The Drums» og «Made of Stone» er det i glimrende tapninger. Likevel: best av alt er når bandet runder av hele haraballet med fabelaktige «I Am The Ressurection», inkludert Squires første og eneste minneverdige gitarsolo for kvelden.
Om Ian Brown ved to anledninger sier «Fuck You» eller «Thank You» vites ikke – hans sleivete sosiolekt gjør det vanskelig å forstå hva hans guttungaktige karakter vil. I tillegg til å vifte med actionfigurer i kamera mumler han også tanketomt «Ole Gunnar Solkjær» på kommando fra bassist Mani. Men egentlig blir det to sider av samme sak. For mens det under konsertens første halvdel er såre enkelt å se for seg bandet glede seg til det kommende, massive innskuddet på pensjonskontoen, så er det med en klar hjertelighet at de fire medlemmene klemmer hverandre etter siste låt.
The Stone Roses er virkelig ikke til å bli kloke på. På godt og vondt.
Kim Klev
