Ondt Blod - Finnmark

Fabelaktige Finnmark

Blodtørstig sjangerlek fra det kalde nord.

Få norske hardcore-band har overrasket meg såpass positivt som finnmarkingene i Ondt Blod de siste par årene. Fra første møte i form av «Frykt og avsky» var det tydelig at noe stort var på gang. Det inntrykket befestet seg ytterligere på EPen Bunnen som kom i forfjor.

Debutalbumet går langt i å leve opp til forventningene. Der deres første materiale lente seg tungt på de britiske (tidligere?) storhetene i Gallows er den musikalske horisonten utvidet på Finnmark. Noe vi hører allerede på åpningssporet «Svarte daga» som åpner med et intro-riff ikke langt unna Every Time I Dies «We’rewolf» før vokalist Aslak Heika Hætta Bjørns desperate primalskrik kicker inn. På refrenget hører man at popteften til guttene fremdeles lever i beste velgående, noe P3-listede «Nye Lydspor» er et annet fint eksempel på.

For ikke å glemme «Kompis med Satan», som er ganske symptomatisk for resten av platen i sin dynamiske sjanger-lek. Her flørtes det med alt fra «Death From Above 1979» i startsekundene, black metal og blastbeats i verset til storslått vorspiel-vennlig stadiumsrock på refrenget, før låta siver ut i en seig og blytung Modern Life Is War-aktig avslutning. 30 Seconds To Mars hadde nok også gledelig tatt imot koringene i midten der, forresten.

Det er slik uredd sjanger-lek som gjør Finnmark så bra. Det virker aldri kalkulert, bare impulsivt og naturlig. Lydbildet er hardt og kaldt og speiler Heika Hætta Bjørns mørke tekstunivers på en ypperlig måte. Som det fremgår av presseskrivet er det nedlagt industri, bygdedyr, selvforakt og stolthet som er de lyriske elementene som preger Finnmark. Noe produsentene, henholdsvis Ariel Joshua Sivertsen (som også har mikset) og Yngve Andersen (labelsjef), ivaretar på best mulig måte i sounden. En del av æren skal vel Brad Boatright også ha. En mann som tidligere har skrudd for blant annet Modern Life Is War og Defeater, som jo også kan sies å lefle med mye av det samme, sånn tekstmessig.

De forskjellige musikalske inspirasjonene og stil-fusjoneringen gjør at Finnmark aldri føles kjedelig. Det skjer alltid noe. Det samme gjelder den kontinuerlige vekslingen mellom det brutale og utilgjengelige til det lette og melodiøse. Det ene øyeblikket befinner vi oss i Comeback Kid-land («9900 Sodoma»), deretter vartes det opp med et Nofx-esque lead-riff anno 1994 («Betongtro») samtidig som Ondt Blod alltid gir lytteren noe å synge med på. De er mestere på akkurat det. Nesten hver låt inneholder et refreng andre band i samme sjanger-landskap hadde drept for. Bare hør nivået på refrengene i maktdemonstrasjonen «Tragedien kommer». Man får frysninger av mindre.

På tittelkuttet, fabelaktige «Finnmark», inviteres lytteren inn i et mørkt atmosfærisk landskap, ikke ulikt smått legendariske Propagandhis «Last Will & Testament». Før vi rives ut og kastes inn i en murvegg av gitarer. Som et siste desperat skrik til omverden roper Hætta en slags parafrasering av Alex Møklebust sine linjer i Seigmens tolkning av «Hjernen er Alene».

Finnmark er lyden av et band som hevder seg i det absolutte toppsjiktet hva norsk hardcore angår. Et band med røttene i orden, som tør å eksperimentere – og lykkes. Kanskje greit å notere seg for by:Larm-sjefer også, i det vi straks går inn i den årlige «Rocken er død»-debatten her hjemme. Den lever i hvert fall i beste velgående hos fem karer fra Kirkenes. Og hos ganske mange andre. Det er bare å lytte.

Jørn Kaarstad

  • Åge Eriksen

    Det var da i overkant voldsomt til referanser til alt som kan ligne. Anmelderen glemte i så måte å nevne at refrenget i «Tragedien kommer» er lånt fra Billy Joels «Uptown Girl» ;p Forøvrig ei hælvetes bra plata det her!