ON AN ON - Give In

Fremover mot storheten

Debutalbumet til Chicagobandet ON AN ON er fullt av små øyeblikk innkapslet i store melodier, og er 2013s vakreste popalbum til nå.

Kan hende skjer det sjeldnere enn før, men fortsatt kommer det band opp fra det relative intet med et debutalbum som slår pusten ut av en. For meg var dette tilfellet med Policaalbumet av fjoråret, og det samme skjer nå med ON AN ON - band uten tydelige singler som uten forvarsel og opphaussing pløyer ny jord på nedtråkkede indierockmarker.

Give In er i stor grad produsentens album. Dave Newfeld har tidligere produsert et annet favorittband, Broken Social Scene, og dette høres. For bekjente av kanadierne bærer lydbildet mange fellesnevnere: Det er svært panorert, perkussivt og diskantstyrt, og ON AN ON-hovedmann Nate Eiesland lar både vokal og melodier fylle opp lydbildet med det som etter noen gjennomlyttinger viser seg å være genistrek på genistrek.

“The Hunter” er albumets mest aggressive (noe videoen vel understreker), og et velkomment avbrekk fra den relativt rolige hastigheten det meste ellers foregår i. Den er også den minst originale, for styrken i Give In ligger i å holde tilbake energien og la melodiene og de sinnrike produksjonsdetaljene få fullt spillerom. “All The Horses” er et utmerket eksempel på en låt der begivenhetene nærmest står i kø i sakte tempo. Store deler av materialet trenger tid på å trenge inn i bevisstheten, men da flytter de da også inn permanent. Den åttitallspoppede førstesingelen “Ghosts”, hviskende “”American Dream” og det lange avslutningsnummeret “I Wanted To Say More” spenner vidt, men fenger til den grad at man føler det pussig at ikke ON AN ON er verdens største indiesensasjon akkurat nå. Det samme gjelder de to bestenoteringene “Bad Mythology” og “Every Song”, der Eieslands tekster også får tid til å skinne.

Det er imponerende hvor gjennomtenkt dette låter, men enda mer imponerende er det hvor ekte og ærlig det kan føles til tross for at innpakningen er såpass dominerende og glossy. Det er dette som skiller dem fra ditt gjengse elektronika-leflende rockband (hei hei, The Big Pink), og for hver gjennomlytting tas jeg i hvor mye albumet har vokst bare fra forrige gang jeg hørte det (som i det siste har vært nærmest døgnet rundt). Foreløpig gjenstår det å si i hvor stor grad albumet tåler at tiden går, og bare en ørliten følelse av forgjengelighet gjør at det ikke blir toppkarakter denne gang.

Jørgen Hegstad