Hedvig Mollestad Trio - All Of Them Witches

Gitarrock på oppdagelsesferd

Hedvig Mollestad Trio tøffer seg med avansert gitarrock på sitt nye album.

I 2009 ble Ålesund-jenta Hedvig Mollestad Thomassen kåret til årets unge jazztalent under Moldejazz. Siden da har hun spilt med blant andre Hilde Marie Kjersem, El Doom & the Born Electric og ikke minst Jarle Bernhoft. Nå er hennes egen trio klar med sitt andre album All Of Them Witches.

Allerede ved første lytt er det tydelig at rocken denne gang har fått større plass i trioens utrykk. Jazz-elementene er på ingen måte fjernet, men oftere brukt som krydder på de jevnt over rifftunge låtene. Det er rett og slett  ikke like mange låter på All Of Them Witches som surrer rundt med fusion-tilnærming slik tilfellet var på et av debutplatas mest jammende spor “No Enchore”.

De to åpningsporene “Sing, Goddess” og “The Rex” har mer til felles med kontemporær sludge og stonerock (selv om fuzzkanalene ikke overøses) slik  fantastiske “Blood Witch” var alene om på Shoot. Riffene på åpningsduoen er faktisk så tunge og fokuserte at de like godt kunne ha vært instrumentalspor fra det  amerikanske sludgebandet Down, med blant annet Phil Anselmo (tidligere Pantera) i rekkene.

Jevnt over er låtskrivingen mye mer fokusert og mindre jam-basert denne runden, noe som tjener de roligere og svale låtene ekstra godt.  På “Achilles” er Hedvigs nonchalante soloarbeid samtidig så distinkt og oppløftende at nesten hver eneste tone virker planlagt – noe som i denne sammenhengen  er forfriskende.

Den korte, men balsamerende “Shawshank” er også verdt å legge merke til. De drømmende melodilinjene i Hedvigs soloarbeid fikk meg instinktivt til å plukke fram svenske Opeths syttitallsflørt Damnation (2003) for første gang på veldig lenge.

Av de mer jammete låtene på skiva er “The New Judas” et soleklart høydepunkt. Her får også rytmeseksjonen, bestående av Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnestad på trommer, virkelig plass til å utfolde seg. Ikke det at Hedvig nyter en tilværelse i bakgrunnen av den grunn, her står hun nemlig like breibeint som de eksentriske gitarheltene  Ted Nugent og Steve Ray Vaughn – som igjen resulterer i at “The New Judas” høres ut som en moderne gitar-tvilling til The Edgar Winther Groups lengendariske keyboard-o-rama-låt, “Frankenstein”.

All Of Them Witches har ikke mange dødpunkt, men “Kathmandu”, “Ghrá Rúnda” og “Code Of Hammurabi” oppleves alle som bleke satt opp mot de andre fargerike sporene på skiva. At noen av låtene også hadde vært spennende å høre med innslag av vokal, slik de eksperimenterte på tidligere nevnte “Blood Witch” fra debutskiven, blir bare smålig ønsketenkning fra min side – rett og slett fordi Hedvig Mollestad Trio er på god vei til å vise samme crossover-potensiale som de millionvinnende jazz-hardhausene i Shining, og det etter bare to forsøk.

Tete Lidbom

 

 

  • Vognhild

    Deilig!

    JA! – til instrumentalkvinner i stilartene på siden av den klassiske musikken. Den klassiske musikken er mer enn likestilt og i de andre genrene flyter det over av kvinnelige vokalister.

    JA! – til musikere som opptrer i flere genre og åpenbart gjør det de har lyst til og ikke lar seg presse inn i en mal.

    JA! – til kvinnelige rockere med hardt uttrykk!

    JA! – til norske jazzmusikere som har andre forbilder enn Jan Johansson og Keith Jarrett – norsk jazz flyter over av lyrikere som lider under en klam konsensus om hvordan ting MÅ være.

    JA! – til Hedvig!

    Glimrende, Hedvig! Dine bidrag er herlige – enten de er som solo-artist eller som del av andres utrrykk (f.eks Bernhoft eller Undergroove). En del av oss heier frenetisk på deg!

  • bo71

    Merkelig likt Black Sabbath på slutten av All Off Them Witches. Men tøft er d. Kan ikke fornekte den dama der.