Goldfrapp - Head First

Gullet glapp for Goldfrapp

Goldfrapp: Head First [Mute/EMI] Modig å satse på (synth)lyden av de siste fire tiår. Men Goldfrapp må finne seg i å bli målt mot tidligere mesterstykker. Ikke trodde jeg at jeg i 2010, skulle henvise så ofte til Supertramp og de lyriske låtene til Abba. Men med sitt nye album Head First melder duoen Goldfrapp seg inn i den […]

Goldfrapp: Head First

[Mute/EMI]

terning4

Goldfrapp, Head First (foto: albumcover)

Modig å satse på (synth)lyden av de siste fire tiår. Men Goldfrapp må finne seg i å bli målt mot tidligere mesterstykker.

Ikke trodde jeg at jeg i 2010, skulle henvise så ofte til Supertramp og de lyriske låtene til Abba. Men med sitt nye album Head First melder duoen Goldfrapp seg inn i den nå voksende klubben av artister som hamrer nytt popgull slik de gamle kommersmesterne gjorde det. Og jeg kan fylle ut synthpop-bildet duoen Goldfrapp har valgt seg på sin nye plate med: Likte du «Jump» av van Halen? Da liker du antakelig Goldfrapps nye singel «Rocket».

Tilhengerne av Goldfrapps nydelige (og mindre elektroniske) album Felt Mountain og Seventh Tree hopper kanskje i rokkokkostolen sin ved tanken på å miste sin eteriske gudinne Allison Goldfrapp til bilradiopopen. Men i seg sjøl er valget hun og makker Will Gregory her tar, smart og småfrekt. Og dessuten en riktig symbiose av lyden av deres mer organiske album og de reine elektroplatene deres. Problemet er altså ikke holdninga til låtene. Problemet er låtene i seg sjøl.

Det er ikke tvil i min discosjel om at synthtemaene som leiker på «Dreaming» kommer til å bringe ut det  livsbejaende i lytterne, melankolsk disco som den er. Og at Abba-travet på «Alive» vil få dem til å vugge og danse videre til den hedonistiske beaten.

Og Allison Goldfrapp har en sensualitet og tilstedeværelse som både Madonna og Kylie bare kan drømme om når de prøver seg på det samme. Goldfrapp er en enhet – en smart og varm en, selv i sine kjøligste elektropopøyeblikk – ikke bare en stemme med medfølgende produksjon. Men. Men men men: Etter å ha tent forventninga med småsexy og kommersielle assosiasjoner, er låtmaterialet skuffende. Lite overraskende og tidvis kjedelige pliktløp – med «Shiny And Warm» som det mest stabbende skrekkeksempelet. Synd det, men Goldfrapp har i det minste truffet en tidsånd med sin omfavnelse av the guilty pleasures.

Siri Narverud Moen