Kristian Kristensen - Rockefeller

Gullstrupen

Kristian Kristensen leverer en svært godkjent, om enn litt forvirret, forestilling

Etter å ha stukket av med seieren i Urørt-finalen 2015, ble Kristian Kristensen rimelig sporenstreks plukket opp av Warner Music. Det er ikke så vanskelig å skjønne. Stemmen til unge Kristensen er av det sjeldne slaget, og han spretter uanstrengt mellom glassklar falsett og full gnu. Det klarer han også live. Heldigvis.

Det hele begynner beskjedent og nedtonet, med lydtepper fra bandet. Så kommer hovedpersonen selv spankulerende inn på scenen, skåler med øl i plastglass, og mottar den forventningsfylte jubelen fra et rimelig tettbefolket Rockefeller.

Bandet er av det innadvendte slaget, og bidrar ikke med særlig mye utover det rent musikalske (som selvfølgelig er det suverent viktigste). Kristensen selv er heller ikke akkurat noen eksplosiv entertainer, men har en svært sjarmerende og naturlig scenepersonlighet. Kanskje gjengen kunne hatt godt av noen hakket mer spenstige visuelle effekter?

Kristian Kristensen. Foto: Tom Øverlie / NRK P3
Kristian Kristensen. Foto: Tom Øverlie / NRK P3

Svært mange av låtene til norlendingen følger den samme formelen. Et varsomt førstevers, en sakte, gradvis oppbygning, før det hele kulminerer i voldsomme refrenger og noen grådige uttak fra falsettautomaten. Men for all del. Det funker, og Kristensen har stemmen til å bære det. Det er svært få sangere her til lands som er i stand til å få til det han gjør, tilsynelatende helt uanstreng, og trikset blir ikke gammelt. Det er en fryd å høre, og man blir vekselvis imponert, rørt og perpleks. I kombinasjon med et lydlandskap som låner fra folk som Sigur Ros, Mew og Asgeir Trausti, er resultatet rimelig uimotståelig. Stort sett.

Mye av problemet med konserten, ligger i et underlig midtparti. Han spiller først en cover av Ennio Morricone-svisken «Nella Fantasia», før han får opp koret Digresjon for å synge et Eric Whitacre-stykke. Det er jo nydelig, bevare meg vel, men det er vanskelig å skjønne helt hvordan det passer inn. Da funker det langt bedre når koret får være med på å løfte «Kan du lære mæ», eller når de kommer med en nydelig a capella-versjon av «Sjansen» som ekstranummer. Fay Wildhagen dukker forresten også opp, og leverer kveldens suverent råeste gitarsolo. En svært vellykket gjesteopptreden der, altså.

Kristian Kristensen har store ting på gang, la det ikke være tvil om det. De mest vellykkede passasjene i konserten, gir deg den deilige virkelighetsflukten du søker på en sen konsertkveld, og vitner om en artist som har funnet sin greie. Det er ingen grunn til å vanne den ut.

Eli van der Eynden

  • Geir Thorstensen

    Skamesjå – KK har gitt ut en EP, og noen enkeltlåter. Bandet hans er unge kompiser fra nord og ikke rutinerte musikanter plukket av Warner eller annen bransje. KK har valgt bandet selv. Jeg så første konserter på Rockefeller, med samme band, utsolgt show og samme setlist som nevnt i anmeldelsen her. Det var ikke så mange «problemer» å spore den kvelden, men vi var vitne til en unik norsk stemme, med et ungt band som klarte å løfte publikum gjennom settet. Med tanke på at han har begrenset med ferdig låtmateriale (som er utgitt), spiller med kompiser som knapt har vært på Rockefeller før, er kreativ og tar inn «underlige» elementer (som kanskje virker rare hvis en forventer 75 minutter med musikk i samme stil som «kan du lære mæ»), nettopp overrasker alle med å strippe ned produksjonen helt og gjør en låt alene, ( det var ikke underlig, det var helt magisk og hvilken nerve KK har som gjør det. Han holdt Rockefeller, var ikke en kjeft å høre under den låta), så syns jeg denne anmeldelsen faller helt igjennom. HVIS dette var konserten KK gjorde etter et godt år med turnering, mye erfaring, med samme band, og hadde gitt ut ei plate eller to, jawohl – så skjønner jeg at opplevelsen hadde vært tidvis «underlig» og med «problemer».

    Det mangler en prikk på terningen