Lars Vaular - 1001 Hjem

Hjemmeseier

En mer tilgjengelig Lars Vaular leker med forskjellige lydlandskaper på 1001 Hjem – og blir sittende trygt på den norske raptronen.

"1001 Hjem"-omslaget. (Coverart: Mikael Fløysland)
«1001 Hjem»-omslaget. (Coverart: Mikael Fløysland)

Enten det har vært med techno-, emo-, boom bap-rap eller midtempo-ballader: Rapbastionen fra Bergen har gledet mange musikkhjerter de siste ti årene eller så. Fem soloalbum inne i karrieren har Lars Vaular gått fra å ha et bunnsolid ferdighetsgrunnlag til å etablere seg som landets viktigste rapper.

Variasjonen mellom å lage uimotståelige, smått tanketomme (techno-)hits og bedrive real talk, er en tross alt en uslåelig kombinasjon når det blir gjort riktig. Det er et løvtynt skille fra å tråkke fullstendig over, men det er her Vaulars kompetanse slår inn i full effekt. Å variere tekst og energi til forskjellige formål er ofte en kinkig øvelse, men rapperen har heldigvis vært velsignet med kyndige produsenter.

Radiodokumentaren: Å høre til. Et portrett av Lars Vaular

1001 Hjem er den mer tilgjengelige broren til Du betyr meg fra 2011. Albumet fortsetter i samme ånd som forløperen, men oppleves lettere og mer catchy. Et dusin kutt – med tre bonusspor, hvor du blant annet finner en akustisk versjon av singelen “Nonsens” – går fort unna når man har trykket på play. 1001 Hjem har stor underholdningsverdi, men langt viktigere: det er konsistent interessant. Den prisbelønte tekstforfatteren skriver bra og er flink til å male bilder – selv om et par linjer her og der går over hodet mitt.

«Nonsens»:

En i langt større grad enn tidligere syngende Lars Vaular mestrer mange forskjellige ting på 1001 Hjem. Men han klarer heldigvis å være inkluderende. Han danser fjærlett rundt klubblåten “Koking”, leker med houseaktige “Den første gangen var den siste” og hyller den avdøde fotballhelten Gary Speed på sporet med samme navn.

Men han virker ekstra frisk når lydbildet er tilbakeskuende og teksten mimrende. 90-talls-nostalgien på “”Denne byen er vår” er nydelig, og han forteller om godtfolk på “Legender”. Albumets høydepunkt er likevel med “Ingenmannsland”, det Thomas Eriksen-produserte sporet som befinner seg i møtepunktet mellom en midtempo-ballade og et filharmonisk orkester som spiller for harde livet. Med massive strykere og mildt sagt grandiost oppsett med påfølgende breial tekst, er Lars Vaular i sitt ess.

Den sindige hordalendingen leverer nok en gang, og sitter trygt på tronen i rap-Norge – selv om han tidvis beveger seg vel mye i forskjellige landskaper på 1001 Hjem. Godt gjort.

Ali Soufi