I fare for å virke streng: Hvis First Aid Kit har en akilleshæl, så er det at søstrene Söderbergs veldige fascinasjon for rural årsgangspop truer med å legge mer fokus på form enn innhold.
Fingerplukkede, akustiske gitarer, brusende vokalharmonier og tekster om det å speide utover den endeløse landeveien er vel og flott, men i dette terrenget skal man skal trå varsomt for å ikke ende opp som en ren og skjær sjangerstudie – og i verste fall lite mer enn et dafft blaff av braksuksessen til Fleet Foxes i 2008.
Lytt til Stay Gold i Spotify eller WiMP.
Søskenparet Klara og Johanna Söderberg hadde riktignok sin opprinnelige suksess på grunn av en skamsjarmerende tolkning av «Tiger Mountain Peasant Song» – da henholdsvis 15 og 17 år gamle, ikledd rutete flannelskjorter og sittende på en stubbe i et skogholt utenfor Stockholm. Men snaut fire år senere viste gjennombruddsalbumet The Lion’s Roar virkelig verden at First Aid Kit kunne skrive låter med en egen personlighet.
Med oppfølgeren Stay Gold tar The Söderbergs enda noen steg ut fra bakgården og opp mot stjernene. I likhet med The Lion’s Roar er tredjealbumet produsert av Mike Mogis (med Bright Eyes, Cursive og Rilo Kiley på CVen), men den store forskjellen er at castinglisten har blitt mangedoblet – fra livevennlige, men sonisk begrensede tre personer til orkestrale, mektige tretten.
First Aid Kit – «Cedar Lane»
Men det sies jo at mindre er mer, og i tilfellet Stay Gold ligger det nok noe i det. De travende countrypopperne «My Silver Lining» og «Master Pretender» er eksempelvis fylt til randen av strykere, blåsere og et vell av mandoliner. Og selv om First Aid Kit aldri har hørtes bedre ut, hviler det likevel også en viss mettethet over lydbildene; heretter er ikke First Aid Kit bare en familiebedrift, for å si det sånn.
Jeg innbiller meg at det er disse ambisjonene søskenparet adresser når de messer at «Now I can’t believe it’s been five years since we both stood here/looking out at this city/With minds so bold and thoughts so clear/We said we are gonna get out of here» på «Shattered & Hollow». Unntatt den albumbeste, bittersøte Emmylou Harris-aktige perlen «Cedar Lane», er dét riktignok en av de få tekstlinjene på albumet som treffer meg – for ofte rømmer First Aid Kit til alternative, eventyrlige universer der følelseslivet ender opp med å bli fjernt og avstumpet.
Apropos: Bittelitt avstumpet er generelt hvordan jeg føler meg mens jeg lytter til Stay Gold. Det er en så vanvittig pen plate, men det er sjelden den rører ved de virkelig store følelsene. Og er det ikke der skillet mellom «ganske bra» og «veldig bra» kunst ligger? Blomsterkronen skal uansett letes frem når festivalsesongen straks går i gang og svenskene gjester Slottsfjellet – på deres tredje plate bugner det tross alt av sommerlig lynne.
Kim Klev
