Bruno Mars - Unorthodox Jukebox

Imitatoren

Bruno Mars kanaliserer 80-tallet på et album som byr på for få høydepunkter og for lite motstand.

Peter Gene Hernández  er en dyktig fyr. Han skriver tekst og melodi, synger og produserer, og med produksjonsteamet The Smeezingtons har han laget låter for blant andre Sugababes, Cee-Lo Green, Lil Wayne og Flo Rida. Men det er via hans egne superhits «Just The Way You Are» og «Grenade» vi kjenner ham best. Med disse låtene fra debutalbumet etablerte han seg raskt som en artist man enten elsker eller hater – og først og fremst en artist for de unge.

Med Unorthodox Jukebox frir han til en eldre lytterskare med et album som slett ikke er så uortodokst  som Mars vil ha det til. Jeg vil heller påstå at du kan høre de aller fleste låtene på albumet i bedre versjoner på jukeboksen på ditt lokale vannhull. Her fins knapt et spor man ikke får følelsen av å ha hørt før, med den påfølgende irritasjonen når man ikke med en gang klarer å komme på hvilken låt som er kopiert. På «Natalie» og «Moonshine» høres det ut som om Mars har studert Michael Jackson, mens «Treasure» er disco anno tidlig 80-tall, slik Patrice Rushen gjorde det, samtidig som det høres akkurat ut som Breakbot.

Bruno Mars tar på flere måter et skritt vekk fra sine yngste fans på dette albumet. Han synger om brennevin og dop og har blitt mye mer seksuelt eksplisitt. På «Gorilla» prøver han seg på et soveromsanthem med tekstlinjer som «You and me baby/ fucking like gorillas», en låt like fengende som den er flau. Diplo-produserte «Money Make Her Smile» er skrevet for strippeklubben, og kan trekkes frem med positivt fortegn som en låt som i det minste høres ut som er laget for dette tiåret.

Singelen «Locked Out Of Heaven» er albumets høydepunkt, like mye til tross for som på grunn av at den høres ut som The Police. Det er en låt som vokser og byr på sårt trengte uforutsigbare øyeblikk på et album som i sin helhet er ekstremt motstandsløst. Alt er fint og flinkt, men akk så kjedelig, og det får meg til å lure på hvem som nå skal utgjøre Bruno Mars’ fanskare.

Da Mars gjestet Skavlan for et par uker siden ble han konfrontert med et videoklipp fra sin barndom, der han opptrådte som Elvis-imitator. Mars ble tydelig brydd og responderte med «Jeg er ingen imitator. Jeg kan ikke imitere». Her mangler han selvinnsikt: Unorthodox Jukebox er nemlig alt annet enn et nyskapende album – det er snarere en kanalisering av 80-tallets storheter. Og det forteller oss svært lite om hvem Bruno Mars er som artist.

Marie Komissar

  • Pingback: Imitatoren « NRK mP3 - Alltid musikk - Aldri reklame()

  • Pingback: NRK Lydverket » Spilleliste mandag 10. desember()

  • Anonym

    kjedelig artist, sikkert fint for de som ikke har hørt noe særlig musikk

  • Anonym

     Det er STEMMEN som er knall fin. Ser frem til gode sanger i fremtiden.

  • Espen Andre Corneliussen

    Dette albumet har helt klart elementer fra alle de siste fire tiårene, og faller også godt inn blandt album og sanger av andre artister fra disse øyene. Bruno Mars er en utrolig musikalsk artist og en teknisk meget dyktig sanger, som ved å vise han takler en rekke sjangere, absolutt ikke bare dekker den yngre garde.

    Å sette artikkelens tittel til «Imitatoren» er vel videre lite passende, da dette albumet er langt fra en imitasjon, men kun peker på at Bruno Mars som 6-7 åring (ca) gjorde noen Elvis-imitasjoner på sin fars show… Og det å forsøke å underminere et album med å si det er «80-talls», i en tid hvor 80-tallsinspirert musikk spilles på både den kommersielle- og undergrunnsscenen , får heller bare hele anmeldelsen til å falle tvert igjennom…

    Beklager, Der Komissar…

  • Litt for god selvtillit på han der ja. Blir litt uggen av hele karen. Og musikken er veldig, veldig dårlig.

  • Synes albumet var finfint. Har ikke hørt så altfor mange ganger på det, men satser på at det vokser.