Astrid S - "Party's Over" (låt)

Kjedelig gjenkjennelig

Det seneste hithåpet fra Rennebu-jenta er velprodusert, men for familiær.

Astrid SEtter å ha introdusert verden til både «Breathe» og «Bloodstream» i løpet av relativt kort tid, føles det som Astrid S slipper singler på løpende bånd for å seriøst gire opp til en ny, lengre utgivelse etter fjorårets debut-EP.

I så fall er «Party’s Over» den tredje vareprøven derifra som deles ut til en stadig økende fanskare – både nasjonalt og internasjonalt. Min spådom er at den vil utpeke seg minst like positivt som tidligere singler.

Det kan ha noe å gjøre med at Smeplass her står fjellstøtt i komfortsonen. Den åpner med noen ensomme synthtoner som utgjør en ordinær pop-progresjon, med fjerne menneskelige «ooh» langt bak i miksen. Er du familiær med én eller flere av Astrid S sine låter er det med andre ord knøttliten sjanse for at du blir fremmedgjort denne gangen, og akkurat denne singelen minner en hel del om storesøster «Hurts So Good».

Det føles kjedelig å være nok en anmelder som poengterer at Astrid S også her har fisket sammen kjærlighetspop med kjølige elektroniske elementer, dekket med instrumentalt pålegg som minimalistisk trap-rytmikk og melodisk forvrengte stemmer, og ikke minst med hennes sterke sangstemme som veksler mellom mykt og sterkt.

For min del er «Bloodstream» låta som har pekt seg ut som mest spennende fra Smeplass’ låtrepertoar som ikke like instinktivt følger en ren hit-manual. Og derfor er denne singelen skuffende. Hun kunne hatt godt av å eksperimentere mer med formen. Ja, «Party’s Over» er velprodusert og har et klart hook i refrenget, og er i og for seg en helt streit poplåt med hitlistene som planlagt destinasjon.

Men personlig håpte jeg på mer krutt og spenning fra en artist som Astrid S. For henne å være føles dette som standard prosedyre.

Nicolay Woldsdal

Se P3 Spanderer med Astrid S og Matoma – «Running Out»:

  • Jomar Bakkeli

    Hehe, lite taktisk å slippe singel samme dag som Marcus og Martinius. Snakker ikke poppusherne sammen?

  • Eivind Fjeld Schjerven

    beklager, men musikken hennes har alltid vært gørrkjedelig, er vel omtrent bare aurora, frøder og fay w. som har klart å produsere noegenluden kule sanger.

    • Kristoffer Hestad

      Interessant at du bruker tiden din på å lese artikler om artister du ikke interesserer deg for.
      Og attpåtil legger inn kommentar. =) Er det ikke bedre å prioritere noe du liker? som Aurora? -__-

  • Superfilosof Xela Neskire

    problemet med å samarbeide med andre artister er at det krever masse øvelse.
    dessuten gir den mest kjente av artistene bort all cred’en sin..

    bare se på beatles og spice Girls..
    det blir ikke det samme når bare paul mcartney eller victoria Beckham synger alene…
    fansa er like konkurranse-innstilt som fotball fans og de like ikke at favoritt bandet/artisten sin kan sammenlignes med hvem som helst…

    man må velge om man vil være solo artist eller en del av en gruppe/band…

    en solo-artist som kan øke populariteten sin noen ganger ved å samarbeide med andre kjente artister og bnnd, og band kan øke populariteten sin noen ganger hvis en i gruppa slipper en solo singel..

    jeg tror idol-konseptet har ødelagt første-inntrykket og forståelsen av artist-yrket for veldig mange artister.

    agentene i det miljøet følger ikke med i utviklingen og vet ikke at datamaskiner har tatt over jobben dems..

    ikke hør på en manager som tror de vet hvordan man lykkes som artist…
    de er utdatert og aner ikke hvordan datasystemet fungerer..

    ingen manager var involvert i denne mini-melodien som bare varer 30sekunder, men den ble likevell en av tidenes mest hørte sang og komponisten kan bli verdens-kjent hvis den personen ønsker det.. hvem enn nå det måtte være.. x-D

    musikk blir bra når man lager det for morroskyld, ikke når man lager det for å tjene penger eller bli kjent