Pow Pow - Pow Pow

Klarsynth pop

Pow Pows ambisiøse tredjealbum blander jålete disco med snåle synthodysséer, og får svært god uttelling.

Pow Pow album cover

Jeg ble voldsomt glad da jeg hørte singelen fra Pow Pow, «Alpha Waves», for første gang. Ikke bare fordi det har vokst seg til å i mine ører bli en av årets mest slitesterke hits, men kanskje i enda større grad fordi den åpnet for at folk kunne oppdage det som i mange år har vært et av osloundergrunnens beste liveband.

Når de nå relanserer seg selv er det som et stramtregissert, vokaldrevet synthpopprosjekt med årets mest fargesterke produksjon som fremste fortrinn.

I den nye innpakningen fremstår de som en sammenføyning av MGMT, A-ha, Georgio Moroder og Todd Rundgrens Utopia-prosjekt – med krispe basslyder, haugevis av gamle synther og stemmer som veksler mellom å være vocoderprosesserte og tilslørte.

Risikoen ved å ha en ferniss som fremstår såpass minutiøst planlagt er fraværet av sjel, og jeg må innrømme at jeg heller ikke får spesielt mye ut av tekstene deres – prioriteringene har øyensynlig vært at det skal være vokal, ikke nødvendigvis at det som sies skal være så viktig. Her er vi med andre ord nærmere Wurlitzer enn Pulitzer.

Dét er uproblematisk når man får instrumentalperler som «Cosmos» og albumbeste «Sonata» – den første en romfartsaktig avslutter og den andre en like utenomjordisk dansegulvslåt som sparres kløktig mot tette, kompakte poplåter som «Everything» og «Shadows», med vokalhjelp fra blant andre Billie Van og Jonas Alaska. Neste singel burde forresten være en avkortet versjon av åpningssporet «Undiscovered Minerals», som innehar noe av den samme «Time To Pretend»-faktoren som gjorde «Alpha Waves» til allemannseie.

Det er liten tvil om at de trives i rampelyset, men det er samtidig viktig både for Pow Pow og Pow Pow at de også fremover i popkarrieren tar med seg de smalere innfallsvinklene. Det er til syvende og sist synthnerderiet og progelementene som gir dem egenart og stayeregenskaper. Tipper det også er bakgrunnen som et rent instrumentalband som gjør at de sungne refrengene oppleves både lurere og rarere enn mange andre band som tøffer rundt i samme farvann. Imponerende utvikling.

Jørgen Hegstad