Queens Of The Stone Age - Villains

Kriminelt dansbar

Queens Of The Stone Age leker seg gjennom det nye albumet.

qotsa-villains-indie

Det tok ikke lang tid fra nyheten om at pop-produsent Mark Ronson skulle produsere Queens Of The Stone Ages nyeste fullengder til kommentarfelt verden over begynte å rope etter eks-bassist Nick Oliveri og mangeårig bidragsyter Mark Lanegan. En etterlysning som bare økte i kjølvannet av bandets to første singelslipp denne sommeren, spesielt etter «The Way You Used To Do». Hardt komprimerte gitarer, elektro-klapping og Bruno Mars-rytmer falt ikke i god jord hos en kjerne som i stor grad håper på og ønsker en Songs For The Deaf 2.0.

For Villains er ikke det. Den er i større grad en videreføring av 2014s strålende …Like Clockwork, men med én liten forskjell. Gjesteartistene er borte og det virker som om målet i all hovedsak har vært å lage en sexy plate – noe Josh Homme og hans entourage i stor grad lykkes med, spesielt på de raskeste sporene på platen. Og det starter forrykkende.

Albumåpner «Feet Don’t Fail Me», en låt jeg har gledet meg til å høre i sin helhet etter å ha hørt noen sekunder i en kryptisk albumteaser tidligere i år, er akkurat så funky og forførende som navnet tilsier. Etter en nærmest filmatisk oppbygging på nesten to minutter eksploderer det inn i et velkjent stykke stakkato rock, monsterhiten «No One Knows» verdig, mens sjefen sjøl føles som verdens råeste fyr når han midtveis i låta messer «me and my gang come to bust you loose». Jadda. Dette kan de. Nydelig. Hoftefrieriet fortsetter på nevnte førstesingel «The Way You Used To Do» og «Little Sister»-flørten «Head Like A Hounted House» mens Ginger-Elvis crooner som aldri før.

Men til tross for et knippe upbeat-låter virker hovedfokuset å ligge på låter i midtempo-segmentet, en salig blanding av de mest nedpå balladene på …Like Clockwork og de seigeste låtene på Lullabies To Paralyze. Som for eksempel på nesten syv minutter lange «Un-Reborn Again» hvor det også vartes opp med et stryke- og saksofon-crescendo mot slutten, mens bassist Michael Shuman og Ex-Mars Volta-trommis Jon Theodore gjør sitt beste for å bevare «grooven» låta gjennom. Noe de greier helt fint.

Strykerne gjør seg også til kjenne på undertegnedes foreløpige favoritt «Domesticated Animals». Som med sitt særdeles lekne «Call & Response»-refreng underbygger følelsen av at dette er en plate spilt inn med lave skuldre og høy selvtillit. En plate der Queens Of The Stone Age gjør akkurat som de vil – når de vil. Om det så er funky klapping i versene (tenk Alkaline Trios «Calling All Skeletons»), lekne gitar-detaljer, sensuell hvisking, Clutch-aktig bariton-brumling eller Shumans kanalisering av de velkjente skrikene til eks-medlem Oliveri.

Syv plater inn i karrièren er det med andre ord lite som tyder på noen form for kreativ stagnasjon på Villains. Ikke at dét var fryktet, Queens Of The Stone Age har enda til gode å levere en plate under pari i mine ører, men at en gruppe (stort sett) middelaldrende rockere skulle levere sensommerens mest dansbare så jeg ikke komme.

Jørn Kaarstad

  • Fredrixen

    Bestem dere, nå – heter skiva Villians eller Villains 😛

  • didriklomsdal

    Har vi hørt forskjellige versjoner av samme plate? The way you used to er en gjennomført bra låt, men det er også den eneste gode låta på hele skiva. Resten fremstår som dårlig produserte pop-klisjéer. Hvor er det blitt av energien og kreativiteten fra Era Vulgaris og ikke minst fra them crooked vultures. Skuffende at Josh drar QOTSA-navnet ned i søla på denne måten, men det selger vel flere plater enn å starte nytt band..

    • Thug Koala

      Trodde ikke det gikk an å like ‘The way you used to do’, men då misslike ‘The evil has landed’. Uansett er jo det gamle på Spotify, eller noe sånt. Og Them Crooked Vultures er jo et annet band, så jeg skjønner ikke hvorfor de skal ta inn ting derfra for å bli bedre mens dette nye de lager skal være å dra bandet nedover.

      • Brynjulv Melve

        Jepp!

    • Jan Gunnar

      @disqus_Ls3zbH6HDF:disqus du har skit i øyran!

  • Brynjulv Melve

    Jepp Jørn!!! For meg: Feet Dont Fail Me, eksepsjonelt bra åpningslåt. Fortress, slik jeg definerer nedpå gitarbasert RR, bare herlig. Head Like…Ahhh Punks! Jeg mimrer Dead Kennedys bass og engelsk tidlig punk! Un-Reborn Again, new wave referanser hele veien, står disse to låtene sammen? The Evil Has Landed, mulig det…rocker langt på veg, idet låten går mot gjentagelse bare sparkes det videre! Og ja, til slutt, Villains Of Circumstanses, bare nyyydelig avslutning. For min del, det beste albumet siden «Songs…»? Og da liker jeg virkelig …like Clockwork!

  • Ved første gangs gjennomlytting så var det få låter som satte seg, men slik har jeg det egentlig ofte med Quotsa sine plater. Låtene pleier å vokse på meg.

    Sjekk gjerne ut denne track-by-track-videoen med Josh Homme http://www.sonic1029.com/2017/08/27/watch-villians-track-track-josh-homme/

  • Marius Eikrem

    Enig i terningkastet her, dette er beste plata siden «Deaf». Men synes det er rart du ikke har plukket opp de klare referansene til Bowie her. Nærmest en Bowie tribute. Følg med på vokalen gjennom hele plata, Bowie referanser an mas. Og sanger som Fortress, Un-Reborne Again og Feet don’t fail me er klart inspirerte av Bowies Berlin periode. Og som den badboyen Homme er så må han kalle plata Villains som hint mot Heroes.

  • Benjamin Gjermstad

    Alle har ulike ønsker for hva qotsa skal lage, qotsa har mange sider og alt har sin bruk synes jeg. Rated r og ‘deaf er platene som gjorde at jeg ble fan, them crooked vultures på roskilde ’10 er fremdeles det råesete jeg har opplevd. Dette vil jeg høre live, jeg vil gå ape til det.
    Men det jeg hører mest på daglig nå er fra platene etter deaf’. Du kunne plassert «I never came» eller «long slow goodbye» rett inn på Villains, noe som gjør meg glad, for jeg elsker de låtene fra før av