Jeg følte at jeg allerede hadde gått glipp av mye da jeg et par måneder for sent oppdaget The xx’ selvtitulerte debutalbum i november for tre år siden. Dette viste seg imidlertid kun som baksiden av en fantastisk medalje: London-trioen åpenbarte seg nemlig kjapt som verdens mest perfekte lydspor til ensomme fotturer i høstmørket.
Det er nemlig enkelt å la seg forelske i deres moderne viser om den brutale tenåringsangsten. Ikke bare smører Oliver Sim og Romy Croft hjertet ditt med deres slørete og usikre stemmer, mens hennes klangfulle gitar duellerer med hans dunkle basslinjer. Det åpenbare elektrotalentet Jamie Smith forsterker i tillegg den mørke monotonien med sine beats.
Likevel er overveldelsen av hvor passende The xx fremstår innerst i Amfiscenen helt enorm. Scenen er for anledningen dekorert med en gjennomsiktig X i plexiglass, dunkle neonfarger som forsiktig lyser opp scenen, mens bandmedlemmene selv – nærmest selvsagt – er kledd i sort fra topp til tå.
Bandet har avslørt at det kommende andrealbumet vil bli langt mer klubborientert enn forgjengeren. Likevel er konsertåpneren og nylåta «As I Am» en heller slapp og uengasjerende smakebit. Det oser heller ikke genialitet over konsertkutt nummer tre, en annen fersk låt hvor Sim legger fra seg bassgitaren og inntar en truende frontfigurrolle.
Vakker eterisk sverming til tross: etter en endt første halvtime kommer kjedsomheten krypende. Og jeg er åpenbart ikke alene, for småpraten blir stadig mer høylytt under ypperlige eldre kutt som «Basic Space», «Heart Skipped A Beat» «Crystalised»– alle låter som gjør seg perfekt i denne settingen.
Det er her gjengen plutselig holder det de har lovet. For over Smiths omfavnende synthvegger stiger dansevennlige Burial-referende beats frem, mens Croft og Smith svever ut og inn av det som må være det største og mest imponerende av bandets komposisjoner til nå.
Amfiscenen er ikke ukjent med å stå for langt mer tilgjengelige og, vil enkelte hevde, trashy innslag av elektronisk musikk. Men i løpet av de avsluttende tjue minuttene vokser publikumsresponsen seg voldsom, og The xx beviser for alle oppmøtte – og forhåpentligvis særlig festivalens bookingansvarlige – at nattkonsertene mer enn gjerne kan by opp til noe annet enn pur steking.
Kim Klev
