Motorpsycho - Still Life With Eggplant

Livlig restemat

Still Life With Eggplant er angivelig rester fra Motorpsychos siste utgivelse. Men med ufeilbarlige kokker blir selv dét mer enn godt nok.

1365718988_1365694368_cover“Er den nye Motorpsycho-skiva bra?” er et spørsmål med like selvsagt svar som “er jogging godt for helsa?” (ja), “vil Bob Dylan noen gang slutte å gi ut skiver?” (nei), eller “kan Axl Rose noensinne elske et annet menneske enn seg selv?” (om noen onanerer til sitt eget speilbilde, er det vel ham?). Ja, den nye Motorpsycho-skiva er bra. Sånn er det bare.

Det er nærmest en selvfølge at Norges Beste Band™ har stålkontroll når de med sine omtrent årlige mellomrom subber med senkede skuldre fra øvingslokale til innspillingsstudio – illustrert fra den skitne stonerrocken på debuten Lobotomizer (1991), via støypopmesterverket Blissard (1996) og det reinspikkede popalbumet Let Them Eat Cake (2000), til den vitale psychrocktjukkasen Little Lucid Moments (2008). For å nevne noen.

Ved forrige korsvei (omtrent samme tid i fjor) ga den langhårede trondheimstrioen ut det storslåtte dobbeltalbumet The Death Defying Unicorn i samarbeid med orgelbaron Ståle Storløkken – et album jeg personlig ikke har fått hørt tilstrekkelig på, ettersom de inhumant tykke lagene av leken progrockvellyd holder på å kneble stereoanlegget hver gang jeg legger vinylen på platespilleren.

Still Life With Eggplant – album nummer femten i rekken – er visstnok låter fra de siste tre årene som ikke passet inn på enhjørningskonseptalbumet. Uten at dét egentlig kan merkes: Også her følger de opp i det lystige og svært kledelige progressive rockesporet de har trådt i de siste tre-fire årene. Denne gangen har de imidlertid invitert med seg Dungen-gitarist Reine Fiske (som også deltok på fjorårets album av Storløkkens band Elephant9).

Fiske spiller riktignok en langt mindre rolle enn Storløkken på forrige utgivelse – man kan eksempelvis høre drypp av ham i bakgrunnen på “The Afterglow”, eller plukkende på nylonstrenger i “Barleycorn (Let It Come/Let It Be)”. Men det minner oss egentlig mest om at halve kvaliteten ved Motorpsycho ligger i moroa ved å lage musikk i gode venners lag – og ikke det å jage etter mesterverkene.

I god Motorpsycho-ånd er de fem kuttene som utgjør Still Life With Eggplant temmelig flyktige saker, men enkelte spor utpeker seg likevel på sitt vis. For eksempel er spot-on titulerte “Hell, Pt. 1-3″ et buldrende tungrocklokomotiv i eviggrønn Deep Purple-stil, mens “Ratcatcher” er skivas 17 minutter lange monumentale progrocker – og kanskje kuttet som ligger nærmest forgjengeren. Særlig verdt å nevne er avsluttende “The Afterglow” – fiffig nok med Bent Sæther syngende “So the wheel has turned again/and we’re left here at the end” – som er det nærmeste guttene kommer en slentrende poplåt denne gangen; hør bare hvordan gitarslikket ved treminuttersmerket river med seg festivalsommeren.

Som alltid gjør riktignok Motorpsychos album seg best i ett strekk. Men det er også her den enslige nedturen ved Still Life With Eggplant ligger: Ifølge presseskrivet dro Sæther, Kenneth Kapstad, Hans “Snah” Ryan og Fiske i studio med hele 20 låter skriblet ned på notatarkene. Da er det rart de ikke har forlatt det med flere enn fem stykker fordelt over tre kvarter. For både nye og gamle Motorpsyscho-tilhengere er det nemlig en ertende kort spilletid.

Kim Klev

  • Ole M. Olsen

    Vel, for å sitere Monty Python: “I think it’s overrated”.

    Alle som liker Motorpsycho, skal selvfølgelig få fortsette å gjøre det! :-) I mine ører er det uinteressant og kjedelig – bortsett fra “Let Them Eat Cake”, som jeg har latt meg fortelle at “ekte” Motorpsycho-fans ikke liker.

    • http://www.facebook.com/espenel Espen Ellefsen

      Det er en hard nøtt å knekke det å begynne å like Motorpsycho. Men ett desto større drops å suge på i ettertiden. Heavy Metal Fruit er et enkelt album å starte med. Albumet er også ganske representativt i forhold til de andre utgivelsene deres :)

  • Harald Kvisli

    En dag skal jeg faktisk gidde å høre på Timothy’s Monster, som visstnok skal være bra. Ellers virker Motorpsycho utrolig kjedelig.

    • Osloianer

      Veit du hva – jeg synes de nyeste greiene er overlegne. Nå tør de ta skikkelig i – slik at musikken får dynamikk og liv utover alle de geniale detaljene. Det blir både givende og underholdende å gjøre på. Det aller første materialet er faktisk litt kjedelig – selv om det også er bra. For gutta har vokst enormt som musikere og låtskrivere siden starten. Spill “The Death Defying Unicorn”, høyt.

  • Frittgående

    Haha. Leste det første avsnittet uten å sjekke hvem som hadde skrevet. Tenkte så “må være Kim Klev”. Jepp. 

    Signatur, på godt og vondt. 

    Motorpsyhco er forøvrig både genialt og dritkjedelig. Slik de aller beste som regel er. 

  • http://www.facebook.com/people/Lars-Wara/100001796432459 Lars Wara

    Motorpsycho  er faktisk ikke i stand til å levere noe som er middelmådig! Sånn er det bare! :-D