Da Mira Craig holdt på å ferdigstille sitt fjerde album med kåt og kjølig R&B, fant hun og hennes produsent på å spille inn en rockelåt. Resultatet var å kaste det ferdige albumet i peisen, for så å starte på nye veier. En nyhet som kom minst like sjokkerende (og omtrent samtidig) som Lene Alexandras plutselige forkjærlighet for jazzpopen.
Verst tenkelige scenario ble umiddelbart klart: hun kunne finne på å stille opp på by:Larm med hjemmestrikkede lærbukser for å bredbeint synge med til klassisk bluesrock.
Heldigvis er det heller mer passende MGP-rock hun bringer med seg til Youngstorget, med ganske tydelige hint av småkynisk soul og tidvise latino-vibber. Men selv om dette organiske låtmaterialet på mange måter passer stemmen hennes bedre enn det iskalde R&B-universet, famler hun virkelig som frontmann for den totalt forglemmelige formelsoulrocken.
For hun bryter stadig inn i det seks låter lange med flere taler med like høy «hvorfor deler du dette med oss?»-faktor som låtmaterialet. Det føles som regelrett misbruk av by:Larm-tid når hun blant mange andre takker produsenter, samarbeidspartnere, bandmedlemmer og venner før hun fullfører med en anekdote om sønnens hang-up på å si «lys».
Mira Craig i rockeinnpakning er imidlertid langt fra så sjokkerende dårlig som det kunne blitt – hvis man velger å skjerme hukommelsen fra det nærmere to minutter lange opera-vokalpartiet i en av låtene og den ekstremt blandede reaksjonen på spørsmålet «Vil dere være med å synge?».
Man får kun en overhengende følelse av at dette er et lekeprosjekt skapt av og for Mira Craig, for det er vanskelig å forstille seg hvem som skulle fatte interesse for – la oss bare kalle henne det – rockeartisten Mira Craig.
Kim Klev
