Paramore - After Laughter

Lyden av en solgt sjel?

Slottsfjell-headlineren overrasker positivt på femteplata. Årsaken vil splitte fansen.

Paramoe After Laughter

Historien går ca slik: I 2003 sitter Hayley Williams i Franklin, Tennessee og forfatter poplåter mens hun tar sangtimer. Hun er bare 14 år, og talentet hennes blir snart oppdaget av et par lokale managere som sprer ordet. Med dollartegn i øynene legger prestisjetunge Atlantic Records fram kontrakt og fyllepenn på bordet; de vil at hun skal bli deres nye popstjerne.

Men Williams vil ikke krone toppen av Billboard-lista, i hvert fall ikke slik. Hennes ønske var å være i et band og spille pop punk med skolekameratene sine. Paramore fødes, og debuten slippes i 2005.

Derfor føles det smått ironisk å høre gjennom After Laughter. 2005s Paramore versus 2017s er, i begrepets sanne forstand, som natt og dag. De oktav-drevne riffene, enorme publikums-hymnene, og ferten av tenåring har sporløst forsvunnet etter Paramore (2013). Dette er pop uten punk; lyden av ett av 2000-tallets mest yndede ungdoms-rockeband som overhodet ikke vil være et rockeband, og det de byr på er svært innbydende.

Førstesingel «Hard Times» åpner skiva, og allerede da den ble sluppet var det klart at noe, om ikke alt, er snudd på hodet. Med disco og marimba som nye verktøy er deres nyadopterte sound forfriskende og definitivt fengende.

Det blir ikke verre med «Rose-Colored Boy» som har et fantastisk, nesten guilty berusende refreng og rytmisk deilig mellomspill – sistnevnte er noe også andresingel «Told You So» har fått med seg. «Forgiveness» er mer anonym, men «Fake Happy» sin noe mer poprocka attityde er kanskje det nærmeste du kommer «gamle» Paramore.

Fellesnevneren her er at det er nesten uvirkelig at dette er samme band, fordi det er såpass gøy å høre på. Men midt i de fargesprakende festlighetene bestemmer de seg for å dra inn barkrakker, kassegitar og strykere på «26»; en fin låt som effektivt ødelegger platas flyt og det påfølgende materialet kastes inn i en bølgedal av inkonsekvent og varierende kvalitet.

Moroa returnerer med «Pool», «Grudge» og «Idle Worship», men inntrykket skades av litt simple «Caught In The Middle» og ikke minst «No Friend», som i sin nåværende form er nær ubrukelig, blant annet med emosjonell spoken word som forsvinner i miksen, sannsynligvis intensjonelt.

After Laughter er en like personlig som resten av Paramores diskografi, og tar for seg de turbulente årene som har vært. De kunne lett ha laget mer rock, men det er beundringsverdig, morsomt og ofte vellykket at de har lagd det motsatte, selv med et klart forbedringspotensiale. Det er glade lyder tvinnet rundt desperate ord.

28 år gammel endte primus motor Hayley Williams likevel i popen. Noen vil kalle det en spennende ny æra, andre vil mene dette er lyden av Paramores solgte sjel.

Nicolay Woldsdal