Nei, du, det er ikke så enkelt å sysle med rock. Ei heller når du er et band som gjør sitt beste for å gi blaffen: Englands The Vaccines debuterte med et album som forsøkte hardt å gi en slapp langfinger til ambisjoner, men nonsjalanse kommer ikke naturlig til Justin Young og hans venner. På What Did You Expect From The Vaccines? leflet de med Ramones-punk, mer sofistikert David Byrne/Jonathan Richman-crooning og annet, uten voldsomt hell. Denne gangen har de latt håret gro – mens låtmaterialet synes tilsvarende vingeklippet.
«Teenage Icon» er blant albumets bedre spor – på mange måter en oppfølger til høydepunktet på debuten, «Wreckin’ Bar (Ra Ra Ra)», men gleden ved det lystige refrenget er temmelig kortvarig. Én ting er at bandet ikke er spesielt originalt, nærmest mindre nå enn på debuten, men det er for så vidt greit – dét kan ikke alltid være et kriterium. Problemet er at The Vaccines ikke vet hvordan de skal forvalte inspirasjonskildene. Da sitter man med et knippe låter som hviler på anslaget og ikke rikker seg av flekken. Aller verst er «I Wish I Was A Girl», som er tre minutter med ikke-riff, tett fulgt av «Ghost Town», som har en surfgitar som ikke hadde skapt bølger i et fuglebad.
Mangelen på gode melodier akkompagneres av mangelen på spennende tekst. Noen husker kanskje bunnoteringen “does everybody really feel high as a kite/well I don’t really know if they do, but they might“ fra debuten, og her går det i samme tralten. «No, you can’t hold a gun to my head/because, baby, I would just refuse», synger Young på Paisley Underground-pastisjen «All In Vain», mens han ellers er svært opptatt av å gi blaffen – «let’s go to bed before you say something real/let’s go to bed before you say how you feel», «I could bore you with the truth about an uneventful youth, but you could get that rap from someone else», «you imply that I’m apathetic to the bone».. Til slutt blir man lei av det samme maset, men melodiene er ikke sterke nok til å holde på oppmerksomheten alene.
Mest av alt savner jeg dog å vite hvor de skal hen med alt dette: her er ingen identitet å spore, ingen vilje, intet som gir en lyst til å høre etter eller igjen. «No Hope» fungerer vel så vidt til festbruk, og «Aftershave Ocean» som en trivelig sensommerpoplåt, men det er stort sett dét man kan få ut av Come Of Age, som viser et band som famler rundt blant altfor mange dårlige idéer, løse oppfatninger og svak gjennomføringskraft.
Jørgen Hegstad
