Noen å hate

Hvem de de største skrotnissene: U2 eller gjengen av musikkelskere som tviholder på hatet mot dem?, spør P3s Maria Lindberg i ukens kommentar.

– Ja, jeg har vært U2-fan ganske lenge. Av de gamle greiene, altså, fra Boy og War frem til Joshua Tree. Eller selvfølgelig frem til Achtung Baby. Men Zooropa fikk jo unødvendig mye kjeft, og «Beautiful Day» var ikke en dum poplåt, det heller. Men «Vertigo» og No Line On The Horizon… Gud forby, liksom. Heh. Neida, så.

– Seriøst? Men Bono, han er jo klodens jævligste fyr!

– Eh. Joa, han er jo det.

Verdens siste guilty pleasure

Slik ender stort sett alle U2-diskusjoner jeg noensinne har begitt meg ut på. Jeg sukker litt, tar med meg ølflaska og setter meg et annet sted på festen. Er det noen andre der ute som vil diskutere med meg?

Man skal ikke like U2. Bandet er stort, folkelig og ukredibelt, det er én ting, og er en utfordring som mange tidligere kritikerroste band har slitt med, sist ut The Killers, som kanskje er det bandet det er lettest å sammenligne U2 med i 2012. Men bortsett fra det virker det som om de fire irene har noe helt annet ved seg.

I vår musikkhverdag er det lov til å like alt. Guilty pleasures finnes ikke lenger. Ingen bryr seg om du liker både skranglepop, dubstep og metalcore. Men U2? Nei. Sorry. Du blir ikke servert i denne baren.

Fortell meg noe nytt

De har et stort imageproblem, og problemet har stygge solbriller, platåsko og et Messias-kompleks som mangler sidestykke. Og hver gang det blir brukt som et argument mot bandet, får jeg lyst til å rive av meg håret, ett hårstrå om gangen.

Bono-argumentet er uoriginalt, på grensa til barnslig, og får meg til å ville være den personen som skakker på hodet, legger hendene over brystet og spør om vedkommende har slutta å høre på Michael Jackson etter det nærmest ble en sannhet at han har oppført seg usømmelig mot småunger. Jeg skal ikke være den personen nå. Eller. Kanskje litt.

Bono er et av de menneskene i verden som er lettest å hate. Han er en liten mann med stor kjeft og store ambisjoner. Han er Jesus, Mor Theresa, og Ghandi, gjemt inni i en gubbete ire med kommunikasjonsutfordringer.

Jeg liker ikke Bono, bare for å ha det klart, men å si at man synes Bono er en døv fyr sidestiller jeg med å raljere over intelligensnivået i Paradise Hotel eller finessen og musikaliteten i interne bedriftsvideoer lagt ut på YouTube. De er lette ofre. Og diskusjoner med utgangspunkt i lette ofre gir sjeldent veldig interessante konklusjoner.

“Kjedelig, pretensiøs drittmusikk”

Det store tematiske hullet i U2-diskusjoner er ofte musikken, og jeg lar meg gjerne målbinde hvis noen forteller meg at de synes U2 er kjedelig, kommersielt, eller pretensiøst. Jeg tar deg i hånda og sier “helt greit for meg”.

Hva vil jeg så ha? Jeg vil høre hvorfor oppegående musikkintereserte ikke liker bandet U2. Eller, forhåpentligvis, hvorfor oppegående musikkintereserte liker bandet U2. Hva er deres høydepunkter i diskografien? Hva er deres personlige favorittlåter?

Viser de siste albumene at alt håp er ute for oss som fortsatt fikler med covrene til Joshua Tree og War før vi nølende må legge fra oss håpet og innse at vi aldri kommer til å oppleve det samme øyeblikket av eufori som da vi hørte “Like A Song…”, eller “Bullet The Blue Sky” for første gang? Kommentarfeltkrigere, ta tastaturet fatt!

Bandmedlem som suger

Det kan umulig være bare jeg som sliter med å forsvare et band hvor en eller flere av medlemmene har begrensninger når det kommer til personlighet og utstråling. Det er andre musikere der ute som byr på bunnløse cocktails av dumhet, stormannsgalskap og sagnomsust mangel på selvinnsikt, uten at den lettbeinte musikkdiskursen på morrakvisten dør fullstendig av den grunn.

Lars Ulrich har aldri gjort det særlig lett å være Metallica-fan, og selv om man kanskje hang opp Guns ‘n Roses-plakater som 13-åring har de fleste akseptert at Axl Rose er en søplete og usjarmerende tulling. Så vidt jeg har fått med meg, har diskografiene deres – helt frem til i dag – vært bakgrunn for interessante og saklige diskusjoner med jevne mellomrom.

Eller kanskje jeg tar feil, Metallica-fans?

Se forbi hatet

Hvis jeg tar feil, og dere befinner dere i samme situasjon som meg, kan vi lage en egen fest hvor vi drikker importøl og champagne mens vi øver oss på metoder i retorikk, slik at vi kan møte verden og være stolte av favorittbanda våre. Uten å måtte ta hensyn til om noen av bandmedlemmene skulle vinne en Nobelpris, eller vise seg å ikke kunne traktere instrumentet de har spilt siden søttitallet.

Dere kan få importøl, dere andre også, så lenge dere ser forbi hatet mot en mann som er enkel å hate og heller graver i meningsbanken etter noe som kan gi oss svaret på hva som gjør U2 til et så vanskelig band å like. Da skal jeg diske opp med nattmat også.

Maria Lindberg

PS. Hvis jeg ikke har gjort poenget mitt klart nok, ta en titt på en blodfersk chat mellom meg og en NRK-kollega i fra i morges:

Maria Laila Lindberg 10.02
Musikkkommentar skrevet av meg

Magne Hansen 10.03
Tema?

Maria Laila Lindberg 10.03
U2-hat

Magne Hansen 10.04
hater du U2? kult

Maria Laila Lindberg 10.04
nei, jeg elsker U2

Magne Hansen 10.04
æsj
åpne kommentarfeltet for meg

Maria Lindberg er vaktsjef for P3.no. 

  • Anonym

    U2 er et liveband, og ekstasen det er å kunne tilbe noe sammen med 80-150.000 mennesker i tre timer, burde overskygge enhver glede ved å få en surmaget nachspiel-konsensus om at det finnes mer kredible, unike og mindre prekende/skinnhellige band å dedikere tiden sin til. På 90-tallet var de til og med politiske på en punka og kul måte, og ikke at dette klippet illustrerer det best, men prøv å ikke like det her da:

  • Anonym

    Bono virker som en meget bra fyr. Gutta i bandet virker greie nok. Image, hva er det? Med andre ord – jeg har ingenting imot U2, bortsett fra ett ikke helt uvesentlig punkt: musikken de lager. Den appellerer kun til mine dårlige sider, det vil si at jeg blir sur og sint av å høre på den.  Men jeg innrømmer glatt at The sweetest thing er en aldri så liten perle av ei låt.

    Fremdeles venner? 🙂

    • Venner? Javisst. Lurer på hva du blir glad av å høre på, jeg. 

      • Anonym

        Det er mye forskjellig, igrunn. The Wall er nok min sterkeste musikkopplevelse noengang. Den brukte jeg mange år på å bli ferdig med. Jeg blir generelt glad av å høre på Beatles. Veldig glad i progrock, men igår satt jeg og lyttet til Tears in the rain og Hold back the night med Robin Beck, og kjente stor glede over det. Litt motsetningsfylt, kanskje…. I sommer har jeg hørt masse på Laleh, det blir jeg i godt humør av. Det finnes mye bra musikk!

        Så finnes det også musikk jeg blir sur av, og det er kanskje litt rart, men sånn er det. Frank Sinatra, for eksempel. Og enkelte album av Bob Dylan. Og det meste av elektronica, trance, og denslags. Og dessverre U2. Men jeg gir de gjerne masse kred for å være gode musikere, og seriøse artister. Og spesielt for Bono: En klok og vidsynt fyr som både tør og har evne til å utgjøre en forskjell.

        • Svein Arne Romestrand

          Er du FERDIG med The Wall? Det kan du ikke mene! Hvis du blir sur av elektronika burde du sjekke ut noe så enkelt som Computerworld (Kraftwerk):-)

          • Anonym

            Ferdig i den forstand at plata ikke snurrer og går i spilleren så ofte lenger. Men vi snakker om ei plate som i viktige ungdomsår var en vesentlig del av livet mitt, så ferdig i den forstand er jeg ikke. Man blir jo ikke ferdig med en god gammel venn!

            Men det skal sies – i en periode fra ca 1984 (jeg var litt seint ute) til ca 1987-88 brukte jeg uanstendig mye tid på dette albumet. Trodde aldri jeg skulle bli ferdiglytta. Men nå er det nok mer som jeg antyder, det er ikke så ofte vi treffes lenger, men når vi det gjør er det et fint møte med en god gammel venn:-)

  • Men hvorfor har du så dårlig samvittighet for at du liker U2 da Maria Lindberg? Hvorfor kan du ikke bare like U2? Hvorfor er du så fokusert på hva som er «greit» eller «ugreit» å like? Har du ikke egne meninger? Hvor kommer dette overdrevne behovet for å rettferdigjøre din smak fra? Er du så redd for å bli kritisert? Uglesett? Latterliggjort? Og ikke minst: Har det noe å si?! 
    Hva om du heller hever blikket fra egen navle og bare liker det du liker uavhengig av hva andre syns?

    Et mer interessant tema å ta opp: 
    Hva skjedde med musikkjournalistikk? Hvorfor er det så få som driver med det?

    • Anonym

       Du tar det perfekt på kornet der etter min mening. Hvis folk er så avhengig av hva andre mener om egen musikksmak så drar jeg «skaff deg et liv» kortet.

    • Det er ein heilt grei artikkel. U2 er i særstilling som hatobjekt. Rimeleg ufortent frå ein musikalsk ståstad, og eg er stort sett samd med Maria. Kvifor alt dette hatet? Det er greit å ikkje lika, men kvifor må det uttalast så ekstremt høgt? Det er berre den raudgrønne regjeringa som er skuld i meir elende, om ein skal tru dei som kommenterer U2.

    • Hei John! Jeg har overhodet ikke dårlig samvittighet for å like U2, og hadde jeg vært redd for å bli kritisert, latterliggjort, eller brydd meg veldig mye om hva andre synes om meg, hadde jeg vel aldri skrevet denne kommentaren heller. Jeg vil tro det kommer ganske godt frem at jeg liker U2, noe jeg egentlig har gjort siden jeg ble interessert i musikk i utgangspunktet. Det er nok litt sutring her, det har du helt rett i, men det kommer dessverre bare av seg selv når det gjelder dette temaet.  Kommentaren er et forsøk på å få til litt smartere musikkdiskusjoner, der man ikke nødvendigvis hopper til letteste argument. Jeg er jo oppriktig nysgjerrig på hva som gjør at U2 er i den typen særstilling som det er når det gjelder kritikk og hat. 

      For at denne diskusjonen skal bli fruktbar, hva mener du er god musikkjournalistikk? Lenker?

      -M

      • ENO er et stort steg i riktig retning for norsk musikkjournalistikk (selv om bladet  er oppkalt etter en U2 produsent…). 
        Jeg synes det blir veldig mye skrik og lite ull her på P3. 

        •  Om du skal bruke U2 for å svekke Brian Eno sin kredibilitet på denne måten kan jeg nok ikke forholde meg passiv serlig lengre 🙂
          Når det gjelder god musikkjournalistikk skal det heller ikke skimses av Morgenbladet, eller Klassekampens nylige offansiv på den fronten.

          • Anonym

            Skimses? Et nyord?

  • U2 er rævva… har ingenting med at bono er en dust å gjøre.. det er bare musikken som suger balle… samme med nirvana.. hva er det som har gjort disse bandene så forbanna store??
    The Wanderer er kul da, meeen det er jo kun pågrunn av at johnny cash synger…

     

    • Et meget velartikulert og godt argumentert innlegg, Bent. 

    • Men Bent, The Wanderer er jo ikke noe en hvilkensomhelst drar opp av lomma. Har du hatt din periode med U2-utforskning? 🙂

    • Svein Arne Romestrand

      Tja, U2 har klart å treffe folks smak godt, og de har fornyet musikken mange ganger. 

      Når det gjelder Nirvana var de totalt sjangerdefinerende, om enn ikke det første grungebandet. I tillegg har de noen innertiere av noen låter, med fantastisk catchy riff – og selvsagt en «young dead» frontfigur. Hvem liker du, da, sånn musikalsk/imagemessig?

  • Jeg prøver å skrive noe intelligent om mitt forhold til U2, men får det bare ikke til.
    Likegyldighet er muligens ordet jeg er ute etter. Jeg springer ikke ut av sofaen om noe av musikken blir satt på, men samtidig ville det aldri falt meg inn å sette det på selv.
    Jeg har et vagt positivt forhold til REM og et vagt negativt forhold til Robbie Williams, U2 ligger en plass imellom de to.

  • Anonym

    Om de som føler seg tvunget til å kommentere på den måten, artikkelforfatter beskriver, kan man tenke at man ikke nødvendigvis blir moden når man blir eldre.

  • Tommy Danielsen

    Samme hvor gjerne du vil at musikken skal stå først, så er det tilfeller hvor man rett og slett ikke klarer å se forbi enkelte av bandets medlemmer, eller artisten. Bono er selve ground zero for dette fenomenet. Jeg elsket i sin tid Achtung Baby, men ble så uvel av figuren Bono at det til slutt smittet over på musikken, og jeg sluttet å høre på plata fordi den minnet meg mer om figuren Bono enn om gode minner fra ungdomstiden. Jeg har opplevd det samme med band som Kiss (Gene Simmons) og i det siste Megadeth (Dave Mustaine er brått ultrakonservativ høyremann, og en lite velartikulert sådan). And don’t get me started on Morrisey…

    Hadde Bono holdt kjeften sin, så hadde jeg sikkert likt  U2 den dag i dag. Men image og musikk veves bare tettere og tettere sammen, og om noe er det enda mer umulig å «kun» høre på musikken deres i dag, sammenlignet med bare for få år siden.

    Derimot tror jeg du tar feil når du sier vi ikke lenger har guilty pleasures. Jeg tror mange som avfeier U2 på grunn av Bono kan tas på fersken i dusjen mens de hyler «in the naaaaame of loooove» for full hals.

  • Anonym

    Mine 

  • Anonym

    Etter en gjennomgang av hukommelsen og Spotify har jeg kommet frem til at jeg liker nittitalls-U2 best. Dette var perioden der de leflet med datidens musikalske strømninger og produksjonstrender som trip-hop/electronica o.l., og kom overraskende godt ut av det. mine U2-favoritter er som følger:

    1. Numb (hypnotisk låt, trekker kanskje heller ikke ned at Bono bare har en birolle her?)
    2. Discotheque (elektronikainspirert med margstilig riff)
    3. Hold Me, Thrill Me, Kiss Me, Kill Me (igjen et fett riff)

    Mye rytmisk og riffbasert altså. Det man tenker på som «typisk U2», deres episke ballader osv., er for meg bare et langt gjesp.

    Til artikkelforfatter Lindberg, som sammenligningsgrunnlag:
    Av annen musikk som gjør meg glad går det for tida mye i country (Buck Owens, Lee Hazlewood), sludge-/doom-metall (Weedeater, Electric Wizard), reggae (Capleton, Jimmy Cliff), psykedelisk rock (Acid Mothers Temple, Six Organs of Admittance), hip-hop (Wu-Tang, The Coup), folk (Davy Graham, Bert Jansch), soul/r&b (Bettye Lavette, Allen Toussaint) m.m.

    • Jeg er jo så ung at jeg ikke husker første del av nittitallet, så jeg er litt sur for at jeg ikke fikk høre nittitalls-U2 skikkelig på nittitallet. Men, jeg har likevel noen klare nittitallsfavoritter, som både går på electronica-biten og det smått psykedeliske. Here goes. 

      1. Acrobat
      2. Do you feel loved
      3. Whos gonna ride your wild horses (Sucker for kjærlighetslåter)

      • Anonym

        Ah, nittitallet. Nå kom jeg på at mitt første U2-minne nok stammer fra da jeg var ti år, det var å glane på «Numb»-videoen på VHS, i et opptak av programmet Norsk Roxkringkasting (med nåværende RBK-propagandaminister Nils Heldal i kaffekickmodus som programleder). Garantert derfor jeg satte den på førsteplass!

  • Anonym

    U2 Har jo noen bra låter som eks. The Sweetest thing og Bloody Sunday, men jeg merker at jeg har liksom en indre stemme som skriker NEI når det kommer til U2 og da spesielt Bono…  Det er bare så jævlig perfekta at jeg blir intenst forbanna og har lyst til å sette meg ned og nyte litt svensktop istedet… Med andre ord, GI MEG HVA SOM HELST BARE IKKE U2… Jeg kan ikke komme på en eneste logisk grunn for dette, det bare er sånn og musikk er mer enn noe annet knyttet til følelser og nå må jeg stoppe før denne kommentaren om U2 blir så lang at jeg blir sjuk av det.

    • Ikke fortvil Stravinsky, jeg vet mange som er i samme situasjon som deg. Med åra har jeg kjent at enkelte låter blir for anmasende og «Bonoske»for meg også, så skjer med blodfansen også. God bedring!

  • Har aldri hatt store problemer med å være en dedikert, til tider fanatisk, tilhenger av U2. Når det uansett har kommet noen kommentarer går dette mest på Bono og alt det han visstnok gjør feil og at musikken er kjedelig. Det siste er fair nok, de siste albumene har ikke vært noe grensesprengende fyrverkeri, men de har sine høydepunkt. 

    Til min død kommer jeg alltid til å mene at Where The Streets Have No Name (live, selvsagt) er verdens beste låt. Selvsagt helt subjektivt, men når man opplever denne låta live er det liksom ingen vei tilbake.

    Møter som regel U2-hatere med et smil fordi det er så mye disse stakkars sjelene går glipp av.

    • Jeg møter som regel U2-hatere med et smil, jeg også. Men noen ganger dukker kranglefanten i meg opp, også blir det krøll.  Jeg misunner deg nesten at du har EN låt som er din låt Den låta du tar med deg i grava. Jeg har så mange at jeg ikke vet helt hvilken ende jeg skal starte i. Men jeg må si at følelsen jeg hadde inni meg da U2 dro ut «40» som en lang og deilig drøm under Valle Hovin på starten av 2000-tallet, ja, det klarer jeg nesten ikke å formulere. Også hadde jeg SÅ lyst å ha med denne videoen i saken, men den kommer dessverre ikke fra U2 sin Vevo, så da blir det trøbbel. Men ingen har sagt noe om kommentarfelt, så her kommern: http://www.youtube.com/watch?v=PkWPbarTgs0

    • dinglelidingelidinglelidingeliding-gitar i alle låtene og du trekker frem den verste. jaja.

      • havrekjeksen

        Nei, feil. dingledingle-gitar i alle låter og du disser den beste. Kukskalle.

  • U2 må jo være skikkelig rævva siden de mellom 2009 og 2011 gjorde tidenes mest suksessfulle turne, både i antall solgte billetter og i inntjening…bare vent til de spiller på Månen i 2019!!

    • Anonym

      Ja, jøss! ..og fordi VW-Boblen, i sin tid, var verdens mest solgte bil så må den jo ha vært verdens beste bil.

      • Svein Arne Romestrand

        Så du synes at billetter U2-konserter er billige og funksjonelle? Hvis ikke funker vel ikke sammenligningen helt. Btw er jeg ikke noen stor U2-fan, synes de har en del bra låter, og noen få veldig bra, men etter min SMAK er de langt fra verdens beste band (kanskje bortimot verdens STØRSTE band, dog…)

        • Anonym

          Skrev jeg det? For å formulere meg mer forsåelig: Fordi noe er populårt så trenger det ikke å bety at det er god kvalitet. Var det lettere å forstå?

          • Svein Arne Romestrand

            Forstod deg hele tiden, synes bare det med folkevogna var en dårlig lignelse… Min favoritt er forøvrig: «ti tusen fluer kan ikke ta feil, bæsj er godt» – ok, så er den en smule pubertal…

          • Svein Arne Romestrand

            Du framstår litt som en sint, (ung) mann – sett «Get Carter» i det siste;-D (og da tenker jeg ikke på nyinnspillingen med Sly…)

    • Blir ikke det litt som å argumentere at McDonalds umulig kan ha dårlig mat siden de er så suksessfulle? For ordens skyld; jeg hater ikke U2 spesielt, selv om jeg lo godt av South Park episoden som handlet om Bono.

      •  Var vel ingen som tvang over 7 millioner mennesker til å kjøpe billetter til U2360 turneen, akkurat som ingen tvinger folk til å gå på McDonalds. Dette gjør jo folk av egen fri vilje. Så når så mange faktisk gidder å legge pengene sine der de gjør, noe som da gjorde U2360 til tidenes mest suksessfulle turne, så blir jo resultatet der etter. U2 er per dags dato verdens største liveband, rævva eller ei:)

        • Da er vi jo enige da!

    • Tror nok mange band kan være skikkelig ræva og skikkelig populære på én gang. Jeg synes bare ikke U2 er et av dem 🙂

  • Anonym

    Synes ikke det er mange argumenter som rettferdigjør at Bono er en drittsekk.
    Han virker litt mer som en kis, i samme sjanger som Ari Behn.
    Det fins langt værre folk der uti musikkbransjen som Steven Patrick Morrissey, en drittsekk av store proporsjoner.
    Derimot kan ingen klage på musikken han har vært med å produsert i bandet «The Smiths».

  • Anonym

    Artister som utnytter sin kunstneriske suksess til å fremme sin ideologi/politikk/religion er kunstnerisk død for meg. Bono er en av verstingene..

    • Anonym

      Hva med John Lennon, Bob Marley, Leonard Cohen, Neil Young, Bruce Springsteen, Chuck D, De Lillos, George Clooney, Spike Lee, Woody Guthrie, Bob Dylan og Michael Moore? Døde de alle da de begynte å snike budskap inn i kunsten sin? Virker temmelig fjernt å insistere på at underholding må være meningsløs og verdinøytral, spør du meg.

      • Svein Arne Romestrand

        FTW!

      • Anonym

        Hvis du leser en gang til så ser du kanskje at jeg ikke har nevnt at kunst skal være meningsløs og nøytral, men du nevnte ett par til av samme kategori. Det handler altså ikke om musikken men hva man utnytter sin posisjon til i fremme av ideologi/politikk/religion i andre sammenhenger. 

  • Anonym

    Å si at Bono er en drittsekk synes jeg blir å gå for langt. Han setter hvert fokus på alle de fattige i den tredje verden som vi i vesten ignorer. At han bruker sin kjendisstatus på det humanitære – området er jævlig mye bedre enn som mange andre «wonderboys». Jeg synes vi skal gi Bono respekt for det, og akseptere det han står for og gjør for de som ikke ellers får så mye oppmerksomhet . Så la oss drite i å hakke ned på han. I Norge tåler vi ikke folk som vil gjøre noe for andre; enten tolker vi det som messias-wannabe, eller klisje.

  • Denne formen for aggressiv musikalsk antagonisme må jo ha eksistert siden tidenes morgen. Enkelte må liksom bare skvette litt på musikalske grensestolper som U2, Sting eller Chris Martin med jevne mellomrom for å markere revir. Primitivt og banalt, men sikkert befriende for dem som kjenner at det presser på. Dem om det. For alle oss andre som liker eller ikke liker U2, Sting eller Chris Martin har det egentlig ikke noe å si, tenker jeg.

    • Svein Arne Romestrand

      U2 har jeg ikke store problemer med, men jeg forstår ikke hva som er stort med Coldplay: Kjedelig musikk som har vært laget tusen ganger før. 

      Sting var på sitt beste fantastisk som vokalist i The Police – noen låter er pop i toppklasse spilt av strålende musikere. Som soloartist er Sting i mine øyne dørgende kjedelig. 

      Det samme kan forøvrig sies om Eric Clapton –  fantastisk gitarist i Cream, soloen på «While my guitar gently weeps» – men Clapton solo: Gjesp!

      • Anonym

        Har du hørt på The Police? De har noen få gode hits og en svær katalog med standard poplåter og kjedelige punklåter fra et ungdomsband. Det er som soloartist Sting virkelig får vist både sitt låtskrivertalent og sin musikalitet. Som «soloartist» har han også en rekke hits. Jeg skriver «soloartist», for det er her han har med seg stjernemusikere som David Sancious, Dominic Miller, Vinnie Colaiuta m.fl.

  • Anonym

    Hei Maria. Eg er en såkalt blodfan av U2, The Unforgettable Fire spesielt,  og eg er stort sett enig med det du skriver. Det er lett å kritisere de største banda og de som stikker seg mest frem, som Bono. Han er jo kvalm til tider, men han prøver vel å gjøre noe nyttig, ikke alle stjerner som gjør det vel? De fleste som kritiserer U2 har nok ikke vært igjennom hele historien til bandet, om de har, ja så har de rett og slett ikke peiling på Pop/Rock. Mange i Norge som hører på musikk, men få som har peiling på hva som er bra musikk. Eg tenker ihvertfall sånn at om man setter pris på f.eks jazz, klassisk, irsk, folkemusikk, dubstep, dance, tekno osv., altså stort sett hele spekteret av musikk: først da kan man forsvare at man har peiling på musikk. Eg tviler på at de som klager på U2 virkelig har satt seg inn i musikkverdenen, og at de til daglig hører kun på populærmusikk, dagens musikk, eller kun country(må tillegge et huff her:)). 

    • Hei! Jeg skjønner godt hvorfor folk ikke liker Bono. Han har gjort mye bra for mange, men måten han bruker kjendisstatusen kan nok være et tveegga sverd. Man kan jo argumentere for at han egentlig er en knall fyr, siden han forsetter med raljeringa si mot statsledere og kampanjene for å redde verden, til tross for at han vet hvor mange som misliker U2 nettopp på grunn av dette. Men litt av poenget mitt er jo at jeg har lyst til å fjerne Bono fra hele debatten – nettopp fordi han blir et fryktelig støyende element. Men det viser seg jo at musikken for mange er sterkt knytta til personligheten til Bono, og da skjønner jeg det blir vanskelig. 

       Jeg bruker å være litt forsiktig med å proklamere hvem som har og ikke har peiling på musikk, men du har jo rett i at jo bredere musikksmak, jo mer sannsynlig er det jo at vedkommende kan si noe vettugt og ha kunnskap om mye. Pop/rock er jo en sjanger som «alle» kan like, noe som igjen gjør at alle blir eksperter, men jeg er helt enig med deg i at mange nok bedømmer musikken utifra at de har hørt «One» og «Beautiful Day» uten å kjenne til den sjangerbredden som U2 viser gjennom karrieren sin. 

  • Anonym

    U2 er ok. Hverken mer eller mindre

  • Stian Psychedelia

    Velg en musikk-epoke, Maria:

    1964-1975

    1976-1987

    1988-1999

    ..av ren nysgjerrighet altså. 🙂

    • 1964-1975! 

      • Stian Psychedelia

        Ai! Det hadde jeg ikke trodd (ditto, forøvrig). Erfaringsmessig – i min erfaring i alle fall – så er det ofte en motsetning der: Altså, de som elsker 60-tallet, og de som elsker 80-tallet. Ingen regel selvsagt, men et inntrykk jeg har fått gjennom årenes løp.

        • Åh? Det kommer kanskje litt an på når man er født, jeg er ikke gammel nok til å huske det som var pop på åttitallet, og har heller ikke foreldre eller søsken som hørte noe spesielt mye på det da jeg var liten. (Kanskje med unntak av Michael Jackson og Supertramp) Så når behovet for å leite seg tilbake i musikkhistorien oppstår, så ble det  i hvert fall naturlig for meg å gå enda litt lengre tilbake. 

          • Stian Psychedelia

            Det er vel kanskje nettopp det. Er man ikke gammel nok til å ha opplevd fortidens samtid, så graver man tilbake til man finner det man liker best. For meg har musikken fra 60-tallet fungert som en slags blåkopi til hva senere  låtksrivning burde hente inspirasjon fra, og ta utgangspunkt i. Igjen, det finnes selvsagt alltid unntak, men det er kanskje derfor jeg ikke super-fan av U2. Jeg føler overhode ingen hat overfor Bono, eller musikken til U2, men de appellerer stort sett ikke til meg. Om de er pretensiøse, eller om Bono kan være en dick – tja, vet ikke, det er ikke så utrolig nøye for meg either way. Men at jeg syntes låtskrivningen deres kan være kjedelig, og at mye av produksjonen ikke faller i smak, det kan jeg vel indrømme. 

            • Svein Arne Romestrand

              Tiltredes!

            • Helt enig med deg, Stian, og min kjærlighet til U2 starta med War fra 1983, hvor jeg jobba meg utover gjennom åtti og nittitallet. Det jeg likte, og fortsatt liker så godt med plata, er at den aggresjonen og den energien for meg er veldig utypisk i lydbildet jeg forbinder med åttitallsmusikk. Jeg synes for det meste U2 etter 2000 er ganske kjedelig, jeg også. Med noen få unntak 🙂 Om du er som meg, kan det jo hende du oppdager noe du ikke visste at du likte om du dykker lengre bak i katalogen deres. 

              • Stian Psychedelia

                Joda, War er en ganske OK plate altså, men den er vel også egentlig ganske utypisk U2 også (ja, i alle fall i forhold til det bildet folk flest har av U@facebook-725023477:disqus ‘s musikk). Selv om jeg ikke er super-fan, har jo jeg et par av platene deres – enhver musikknerd må jo nesten det ;).
                En ting jeg ikke er spesielt fan av når det gjelder U2 er The Edge’s kontinuerlige gitarriff-jukking – og det er jo selvsagt ltt synd, siden den er ganske så prominent i lydbildet deres, ja i alle fall på mange av platene. 

                • Hmm?? Hvoran iallverden klarer du å påstå at War er utypisk U2 🙂 Større signaturlåt enn Sunday Bloody Sunday sliter jeg med å komme på sånn på stående fot.

  • Prøver å ikke bry meg om personene bak musikken jeg liker, men tidvis blir det jo vanskelig. Politikk er spesielt noe jeg misliker blir blandet inn i musikk, f.eks når Matt Bellamy fra Muse begynner å støtte konspirasjonsteorier eller når Gojira støtter Paul Watson.

  • Kjære Maria Lindberg

    Jeg synes synd på deg, som tydeligvis har begrensninger for hvor mye kvalitet ørene dine kan få inn på en gang!
    I 2009 så jeg U2 live på Ullevi stadion, og det er uten tvil den beste dagen i mitt liv! Har sett en del artister live i seinere tid, og det blir «Kjedelig, pretensiøs drittmusikk» i forhold!
    U2 = Tidenes nest beste band
    U2 live = Tidenes beste band!

    • Hei Alekander, har du misforstått? Jeg mener ikke U2 er kjedelig, pretensiøs drittmusikk, det er nok heller det jeg har fått høre av andre som ikke er særlig positiv innstilt til bandet. Hvis du leser litt til, skjønner du nok at jeg er godt over gjennomsnittet glad i U2 – spesielt live!

      • Hehe, har nok gått litt fort i svingene her, ja ^^ Tenner fort på mange av pluggene med en gang jeg leser noe negativt om favorittbandet. Så da er det ikke så lett å få med seg alt ! 

        Du veit ikke tilfeldigvis om de jobber med et nytt album nå? 

    • Anonym

      Leste du bare overskriftene? Over gjennomsnittelig tydelig at hvis det leser det med liten skrift så er U2 er hennes klare  favorittband og at det folk som hater dem  kunn for å hate som blir kritiserert…..

    • Helt enig, så dem også live dag.2 på Ullevi i 2009 og Wien 30.august 2010. Og ingen, absolutt ingen har før eller siden levert noe lignende som U2 med 360! Magisk!

      • Er så sant, så sant! Fantastisk band! Fantastisk musikk! Fantastisk stemning! Fantastisk Scene! Fantastisk kveld! 🙂

    • Anonym

      Hva er dine arumenter for at u2 er tidenes beste live band? Det er vel din personlige påstand? De har kankje kjøpt seg til det beste showet? Men han bono og gutta kan da vel ikke måle seg med Queen, Rolling Stones, The Who, Pink Floyd når det gjelder å engasjere publikum med sin musikk. Jeg synes han bono ser ganske så tam ut når han står på scenen, men det er jo mange flotte lys å se på. Din påstand om at u2 er tidenes beste band er feil.

  • Anonym

     I min erfaring er U2-dyrkelse ofte sammenfallende med musikalsk/kulturell enfold, men U2-hat er det sikreste tegnet på en sann musikalsk idiot. Deres ellevte og tolvte plate var kanskje ikke like spennende som den fjerde og femte, men de leverer fortsatt spektakulære konserter med det samme lille rockebandet i sentrum, etter 35 år. I en verden så full av middelmådigheter og direkte søppel, skal det en helt spesiell type fjott til for å finne akkurat U2 så provoserende dårlig, men de vokser tydeligvis vilt i visse strøk.

  • Anonym

    U2 er lizm så  90-talls.. Hehe, neida. Joda.

    • Svein Arne Romestrand

      Du er lizm så PK og ignorant… Hehe, neida. Joda…

  • Pøh! U2 er dritt fordi det høres ut som repetiv imrovisasjon, sjelløst og smakløst.

  • U2 er et vanskelig band å like fordi de lager så utrolig dårlig musikk. Enkelt og greit.

  • Anonym

    Takk Maria! Du får herved min pris for ukens innlegg.

  • Store artister blir bestandig hatet, om det er på fotballbane ,scene eller andre arenaer. Grunnen til hatet mot U2 tror jeg er at de har hele tiden prøvd nye ting, de har ikke gitt folket det folket har forventet hele tiden. De har deffinitivt ikke hatt noen rød tråd gjennom sine innspillinger. At det ikke er skandaler rundt bandet og at bandet viser samfunnsengasjement ved å støtte forskjellige veldedige organisasjoner, blir også mistenkeliggjort! Finnes jo selvfølgelig ikke artister som bryr seg, så kampanjer som u2 har kjørt bl.a med Mandela og Aung san suu kyi er jo bare for medie-oppmerksomhet iflg. de som hater U2! Jeg har sett U2 live 1993, 1997,2001,  2005, 2009, 2010 og bandet har hele tiden vært uforutsigbart, og vanvittig spennende live! De som fikk oppleve siste 360-turneen var vitne til magi! Er sikker på at når nytt album foreligger i 2013, er det ett mesterverk som kommer!  Når det gjelder om medlemmene i bandet som enkelt-elementer er gode musikere , ja så har de selv sagt at de er midt på treet, rimelig ordinære musikere, men sammen som enhet skaper de noe større en summen av hverandre, og blir ett Band!
    Som Larry Mullen Jr. har uttalt: jeg spiller aldri tromme-soloer, nettopp pga av jeg ikke er god nok!  En annen viktig ting man skal huske på , er at det er akseptert å hate de som er øverst på rang-stigen.Og U2 er pr. dd verdens største band når det gjelder intekter og besøkende på konserter. Det er ingen over og ingen ved siden, og slike band er lett å hate.. Jeg liker U2´s musikk, liker Bonos engasjement i viktige saker, liker hans sceneperformance og hvordan bandet fremstår live   PS: det aller beste er ZOOTV turneen…

  • Brigt Rogne

    u2 er nok kvalitet musikk det… husker det var stort for søstera mi på 80 tallet. bare at bono går ned på kne og kysser paven osv! så hadde folk vært våken nok hadde det ikkje vært slike misledende ego artikler ute.

  • Hva i all verden handlet denne artikkelen (blog-inlegget) om? Rettferdiggjøring av sin egen musikksmak? Bono er en slitsom tass som mener noe om ALT, men se forbi det. Liker du musikken, så er det greit, samme hva andre sier. Jeg liker IKKE U2, men hva så? Jeg liker garantert mye annet som mange andre rister på hodet av, men hva så? Det er JEG som skal høre på musikken jeg liker, ikke andre, det var derfor vi oppfant HEADSET! Lars Ulrich nevnes her. Joda, han var ute med kritikk av Napster en gang i tiden, men etter det har han vel egentlig bare blitt litt mindre flink til å spille trommer. Axl Rose? Altså, han har gitt ut ETT album etter at Slash dro, og det var sånn passe, og om du sjekker litt ang Axl Rose, så har mannen i over 20 år hatt enorme psykiske problemer med prestasjonsangst og paranoia, noe som er en veeeeldig dårlig kombo om du er en stor musikkstjerne og skal på scenen. Noe som har resultert i mye rart fra hans side, men se på`n nå: Tv intervju, stiller på prisutdelinger etc. Det er håp. Min favoritt er 80-talls heavy. DET er det skummelt å si, for den beste rocken kom jo på 60 og 70-tallet, og så ble det mer dybde i det etter 90-tallet….fordi når noe er populært nok til at det blir allemannseie, da er det IKKE  populært å like det… DDE er det ikke populært å like, men de er et av få band som fyller konsertsaler, ofte, og som gir ut ny musikk temmelig regelmessig. Ingen trenger å rettferdiggjøre sine musikksmak, heller ikke journalister, men det vi savner aller mest når det gjelder musikkjournalister, er objektive meninger. Ikke terningkast og flåsete kommentarer. Fortell oss leserne hvordan et album er, hvordan en låt er..ikke skriv at det er elendig etc., det er en subjektiv mening. Jeg som liker rock skal jo ikke like noen låter av Psy, Britney Spears, Aguillera, Flo Rida osv., skal jeg det da? Men jo, det er MYE bra fra andre genre som folk rakker ned på. Men skal vi bry oss med det da?

  • Anonym

    Det handler ikke om enkeltmedlemmers utstråling. Det handler om det endelige (eller kontemporære) produkt de leverer, hvilke «chakra» de stimulerer. At du stiller spørsmålet stiller også deg et sted. Det hadde du kanskje ikke tenkt på. Musikk handler om FØLELSER og INSTINKT. Om noen sier at noe er dårlig og ikke mener det, er det feigt, og som Cliff Burton skrev; «when a man lies, he murders a part of the world». Men om man sier at noe, la oss ikke si «dårlig», la oss heller si «kvalmt», er bra, sier man samtidig noe om seg selv. Det er ingen takknemlig jobb å være plateanmelder, uansett hva man skriver. Men det vet man sikkert når man gikk til oppgaven, og er ferdig med alt som kan kalles tvil om egen smak. Det kan man gjerne ha, men da får man søren klype skrive om det også. Innbiller meg at et par av de tidligste låtene er ok, husker jeg like «I Will Follow» som ung, og syntes det var «edgy» og «tøft» i forhold til Duran Duran, som jeg hørte på da. Alle anmeldere bør ha en viss kjennskap til musikkhistorien (dog ikke en «prakket på» en, heller en selvoppdagd gjennom mer eller mindre «tilfeldigheter» basert på egne slumpvalg opp gjennom tidene. Samtidig er det «dødsteit» å skrive om musikk uten å kjenne til Bo Diddley, Fugs, Velvet Underground, Stooges eller John Coltrane. Anmelderen MÅ dele sin subjektive erfaring (gjerne uten skam og usikkerhet). Menneskeheten må heller lære seg å se GJENNOM autoritære figurer (man som oftest selv oppnevner). KUN stole på seg selv hundre prosent. Vet det høres «egoistisk» og «satanistisk» ut, men tenk litt over det. Selv om du skulle velge å stole på noen andre over deg selv, hvem er det som tar valget om å heller stole på dem? Det koker ALLTID ned til ens egen (begrensede) bevissthet. Stolte folkemassene som «heilet» Hitler mer på han enn de gjorde på «seg selv». Dårlig sammenligning forøvrig siden de levde i «tvang» og i et «mistenkeliggjøringssamfunn». Men god sammenligning, fordi på en måte er det det samme som at de fleste mennesker i vårt samfunn ikke tør å offentlig ytre det de står for, fordi de er bekymret for karrieremuligheter og status. Og jeg, som skriver under et pseudonym. Patetisk…

  • Jeg har blitt kalt for pretensiøs, dust og verre ting fordi jeg IKKE er noen stor fan av U2. Jeg er kanskje ikke folkelig nok? U2 er ikke pretensiøst i mine øyne. Det er musikk som folk i alle sosiale lag liker. Jeg liker ikke Bono, men synes egentlig at The Edge er like ille. Jeg HATER «A Beautiful Day», men det kan du nok skylde Kurt Nilsen for, og litt fordi refrenget får meg til å tenke på A-ha. Derimot elsker jeg ihvertfall én U2-sang, selv om det gjør vondt å innrømme det, fordi jeg egentlig ikke klarer stemmen til Bono. Det er nettopp den stemmen som gjør at jeg ikke liker U2. Måten han synger på provoserer meg. Selvfølgelig er han også en selvopptatt liten nisse, som jeg blir sint av å se på, men det er stemmen som er verst. Sammen med de gørre gitarriffene til The Edge, så byr det meg bare mot å like U2. Jeg liker derimot andre stadionrock band, som Queen og til dels falsettonanistene i Muse. Så kredibilitet driter jeg i, selv om jeg ofte hører på litt sær musikk (les: The Smiths, The Knife og Meshuggah). Jeg vil bare få lov til å la være å høre på musikk som ikke fenger i ørene mine. Nå skal jeg sette meg ned, og komme i julestemning av Mariah Carey sitt andre julealbum, med en nyinnspilling som er nesten identisk av «All I Want For Christmas is You». Såpass stor krednisse er jeg.

  • Anonym

     Som en som er gamel nok til å sett U2 live på Kalvøya i 83, har jeg fortsatt glede av gammel U2. Men problemet til alle band som varer lengre enn 15 år, er at de enten må holde ved sin musikkstil hele veien – eller forsøke å fornye seg. Stones har ikke gitt ut en bra plate siden 70-tallet, og har gjort null forsøk på å fornye seg. Men det ser ut til at fansen kommer til å forbl fans til de dør. Metallica kom med sin beste plate i 86, og hadde 15 år (1992-2007) uten et eneste lyspunkt. Og når endelig Death Magnetic endelig kom, er det ikke akkurat nyskapende – men fansen var ihvertfall delvis fornøyd – og vi storkoser oss fortsatt med Master of Puppets og Ride the Lightning.

    U2 har ikke gitt ut noe bra siden Joshua Tree. Sånn er det bare. U2 har forsøkt fornyelse, og det skal de faktisk ha litt cred for. Men personlig syntes jeg (og synes fortsatt), at Achtung Baby var et vendepunkt som ødela U2 for alltid. Suksessen gjorde at de trodde de var i tiden. De trodde de kunne fornye musikken. De kunne de dessverre ikke, og det finnes faktisk veldig få band/artister som suksessfullt har klart å endre musikkstil. Så man kan si at det man gjør på første album (eller to) fanger deg for alltid. Man kan variere litt, utvikle kvaliteten – men endrer man musikkstil, mister du de gamle fansene, og det er ingen garanti for at nye kommer til.

    For øvrig er jeg enig i at argumentet om at Bono er en dust er helt uvesentlig.

    (Har også lyst til å nevne at Lars Ulrich er en veldig hyggelig fyr (har møtt ham). Han er kanskje ikke tidenes beste trommeslager, men han har vært essensiell i alt Metallica har gjort – inkludert å skrive låtene. Så uten Lars, ingen Metallica.)

  • Anonym

    Dette er jo bare nok et eksempel på den evige cred-rundansen. Noen mennesker har tydeligvis et stort behov for å fortelle andre hva som er «såååå i går», og at ting som er «i går» er plutselig «helt ute». Det virker som jo større en ting var i går, desto mere ut blir det i dag. Til man får det hele litt på avstand og så er det plutselig helt greit å se de musikalske kvalitetene igjen, som selvsagt har vært der hele tiden.
    På begynnelsen av 70-tallet var det prog-bandene som gjalt for musikkintresserte, så kom punken, og Genesis, Yes, Pink Floyd  & co ble sett på som latterlige, pompøse dinosaurer. Heavyrocken fra åtti-tallet ble latterliggjort etter at Nirvana slo igjennom. Eller Sting, som på 80-tallet og starten av 90-tallet ble sett på som en musikalsk foregangsmann, i dag er han visst, sammen med U2, symbolet på alt som er galt med pop-musikk. Enig at alt han har tatt i ikke har blitt til gull i senere år, men det gjelder da svært mange artister som forsetter å gi ut plater etter at de har fylt femti. (Det han gjorde med Police er det visst lov å like…Litt på avstand, der altså!) 
    U2 var nok, relativt objektivt sett, 90-tallets største pop-band. Når man da legger til at Bono ikke er redd for å stikke fram nesa si, noe vi generelt misliker i dette landet, ja da er det ren matematikk at U2 er musikkindustriens største hatobjekt idag…

    Så kan man selvsagt diskutere smak og behag til man blir blå. Men når man legger et band for hat handler det ikke bare om dét lenger. 

  • Anonym

    Det er et sunnshetstegn at mange misliker U2. Bandet har lagd dårlig musikk de siste ti-femten årene, og omtrent like lenge har de prøvd å kamuflere det ved hjelp av ulike moralsk-politiske stunts. Disse stuntsene blir stadig mer tvilsomme etter hvert som ryktene om skattesnusk har blitt bekreftet. Kort sagt: Bandet har fått et problem med kredibiliteten.

    Dårlig musikk. Ja, dersom man setter seg ned og lytter, kommer det fram: De samme grepene gjentar seg i sang etter sang i kombinasjon med store studioarrangement. Musikken er med andre ord pompøs.  Kreativiteten har altså blitt borte på veien mot stadig flere dollar, pund, euro, kroner, yen, pecetas, sloty og mark. Gud bedre, hva skal de med alle disse pengene som de gjemmer bort i lugubre skatteparadis? 

    Kort sagt: At stadig flere gjennomskuer musikken til U2, viser at musikkinteresserte mennesker faktisk har peiling.  

    • Anonym

      Hvis definisjonen på dårlig musikk er at de samme grepene gjentar seg i sang etter sang er det jammen meg mye dårlig musikk ute og går. Hva med Springsteen, Neil Young, Dylan, Beatles, Stones, Elvis… Nei, dette handler om noe annet.

    • Anonym

      Er ikke dette å kalle musikk for pompøs bare en stakkarslig herskerteknikk fra kredsankere? Dessuten, hvem sjangre er det som ikke gjentar de samme grepene gang på gang. Indierock band gjentar jo den samme gitarskramlingen og pinglete vokalen gang på gang siden nittitallet, uten at det ser ut til å plage dere kredsankere noe særlig?

      • «Er ikke dette å kalle musikk for pompøs bare en stakkarslig herskerteknikk fra kredsankere?»  Hvordan det? Det er jo en direkte beskrivelse av musikken.  Ikke at jeg nødvendigvis synes U2 er de mest pompøse, og det finnes da vitterlig nok av pompøse indierockband også for den saks skyld. 

        • Anonym

          Det er nok et skjellsord heller enn en beskrivelse. Er det en skikkelig beskrivelse er sløvt, bråkete, skranglete og andre slike begrep også skikkelig beskrivelser på hvordan et band låter. Uansett, hva er i såfall problemet om noe er det? 

          • Jeg ser ikke noe problem, det er nettopp det som er poenget mitt. «Sløvt» er ikke spesielt beskrivende for musikk, men «bråkete» og «skranglete» kan helt klart si noe om musikk. Pompøs er ifølge ordboken – praktfull, staselig, storslagen og høytravende men jeg tror nok ikke Kjartansen mente pompøs som en positiv egenskap i denne sammenheng. Jeg forstår det slik at han mener U2 er «litt mye av det gode» hvis du forstår hva jeg mener, og at de derfor blir ganske uspiselige. Synes ikke det nødvendigvis gjør han til en kredsanker, hva nå enn det er for noe.

  • Ingen som har sett Zoo TV live missliker U2. Ingen. Kjenner du noen tvilere, sett dem ned med ZOO TV Live From Sydney, på et skikkelig annlegg; garantert suksess.

  • Jørn Heimro

    Jeg tror nok også at det har mye med at man skal hate «den» og «den» for å holde sin posisjon i visse miljø, det kan like gjerne være at Rap skal hates i black metal-miljø som at stadionrock er uhørt i «intellektuelle» og urbane miljø.

    Jeg leste en anmeldelse av en Bon Jovi konsert i Dagbladet for et par år siden hvor anmelderen faktisk hadde likt konserten, men for hver setning han skrev noe positivt om musikken så brukte han to setninger for å bedyre at dette var ikke noe han hørte på privat. Jeg syntes hele anmeldelsen tilslutt fremsto som ganske patetisk og følte egentlig litt medynk for denne personen som ikke kunne like det som fikk han til å føle seg bra, for det er jo det som er nerven i musikken, måten den får oss til å føle oss.

    Jeg liker mye rar musikk og det er ikke bestandig at jeg liker sangen engang, men jeg liker minnene som akkurat den sangen frembringer og det er ikke bestandig man får selv bestemme soundtracket til sitt eget liv. 🙂

  • Anonym

    Hadde du byttet ut U2 med Nickelback så kunne diskusjonen her blitt litt mer spenstig.

    • Folk hater U2 av samme grunn som folk hater Nickelback, en sannhet mange U2-fans nok har vanskelig for å svelge.

      • Anonym

        Fyrkten for å fremstå som for folkelige?

        • Kan være. Eller så kan det være fordi disse bandene er  så klamme at de appellerer til det verste i folk. 

  • lol, u2

  • Anonym

    Etter å ha lest denne artikkelen, av grunner som nå virker helt uforklarlige, så har jeg altså mønstret nok engasjement til å forville meg inn i kommentarfeltet med  følgende spørsmål: Hvem bryr seg egentlig?

    Jeg lytter jo ganske mye på musikk, men for meg har musikk alltid vært ferskvare. Og U2 er ikke ferskvare. U2 er en gammel, muggen ost som ligger og stinker et eller annet sted innerst i kjøleskapet. Jeg hørte riktignok på dette bandet en gang i tiden, men de ble droppet på samme måte som alle andre fordums helter som ikke klarte å fornye seg og lage noe edgy, kult og interessant.

    Se for eksempel på de gamle sviskene i Rolling Stones, som i geriatrisk higen etter ungdommens berømmelse nå prøver seg på nytt. Etter å ha sett og hørt på videoen hvor frøken Rapace velter seg toppløs i en søppelhaug (eller hva det nå enn var), så ble det imidlertid klart at bandet ikke tilfører verden noe som helst nytt. Det er bare mer av det samme; den samme generiske rockelåten som jeg har hørt utallige ganger før fra den kanten. Toppløse Rapace i haugen med søppel ble således til et treffende bilde av hvor Rolling Stones egentlig befinner seg i 2012: avkledde og slitne på musikkhistoriens skrothaug. Dette er også det samme stedet hvor U2 hører hjemme. U2 er ikke lenger relevante. Datostemplingen er utgått og stanken er påtagende.

    Du skal allikevel få lov til å like U2 hvis du vil. Spill U2 på full guffe til krampa tar deg – så lenge du gjør det i din egen stue, og da fortrinnsvis med headset slik at kattejammeret ikke plager naboene. Din musikksmak raker ikke meg i det hele tatt. Faktisk kunne jeg ikke gitt mer beng i hva du liker og ikke liker. Så det så.

  • Anonym

    Jeg har alle platene fram til pop. Så startet Bono og markere seg i diverse saler. Når jeg nå hørrer på U2, så kan jeg ikke la vær å tenke på verdensfred , klima, southpark, utenriksministere, presidenter, FN og mye annet. Og det jeg vil er bare å nyte musikken, og det kan jeg ikke lenger i forhold til U2. Rockere rocker. Politikere snakker. Bono ønsker egentlig mest og være …..

  • Jeg har et spørsmål til deg»du som skriver artikelen» e du feminst o hvorfor? 

    • Jeg synes det er rart å IKKE være feminist. Ikke at jeg skjønner hva det har med diskusjonen å gjøre. 

  • Blabergerger von Ploot

    Eg skal vere enig i at nyare U2 ikkje er allverdens. Bandet slutta å vere relevant ein gong tidleg på 90-talet. Vi kan muligens tidfeste det nøyaktig til 24. september 1991, dagen då Nirvana slapp Nevermind. Det var plutselig svært mykje som blei irrelevant den dagen. Vi nevner i fleng puddelheavy…

    Men før den tid var U2 storslagent, og platene står framleis fjellstøtt (dei gongene eg set dei på). Musikken var ekstremt lite tidstypisk åttital (berre samanlikn med Nik Kershaw, Limahl, Duran Duran, Stock Aitken & Waterman, og du forstår kva eg meiner). Melodiane var merkverdig u-catchy, og slik at du måtte høyre dei eit par gonger før dei sat. Det var eit band du måtte bestemme deg for å like, og så spele platene eit par gonger inntil du faktisk gjorde det. Men så snart dei første fem gjennomkjøringane var unnagjort sat det så det holdt.

    Åttitalet hadde vore fattigare utan U2 som korrigerande stemme. Eg er happy med det, og forsøker heller bevisst å fortrenge det dei har gjort i ettertid.

    • Anonym

      Vil heller si at 24.september 1991 var dagen rocken døde. Det var den dagen sa rocken sluttet å finne nye veier, og istedet ble fornøyd med å hylle fortiden. Før den datoen hadde foreldrene sagt «hva er det for noe dritt ungdommen har begynt å høre på nå», men den dagen sa de «jøss, nå har ungdommen endelig begynt å høre på skikkelig musikk igjen». Når det gjelder puddelheavy var den sjangeren aldri godtatt av den konfortable middelklassen, men konstant blitt slaktet i anmeldelse etter anmeldelse siden helt på starten av åttitallet. Litt ironisk hvordan kredsankerne søker arbeiderklassekred, mens de avskyr et av de få reelle arbeiderklassesjangrene som eksisterte…

      Hvorvidt U2 var lite tidstypisk åttitall kan også diskuteres. De tidlige platene hadde endel til felles med mye annen post punk under det tidlige åttitall, og band som The Alarm og Big Country laget musikk som til tider lå svært nært opp mot U2 sitt sound. Stusser vel også på at melodiene til U2 ikke var catchy. Mange var nok ikke det, men få låter er så catchy som Pride eller I Still Have Not Found What I am Looking For!

      • Du har helt rett i dette med rockens død. Synd, for rock var egentlig en ganske kul greie. 

  • nei.

  • masse fluer som spiser dritt. vil du spise dritt?

  • Om du liker U2 eller ikke spiller ingen rolle, men et av tidenes tøffeste band-bilder finner du på innsiden av «The Joshua Tree».  Som LP selvfølgelig. At plata, etter min mening, er like bra som Corbijns måte å se bandet på er jo en bonus. Henry Rollins er heller ikke begeistret for U2 og lovte Bono bank om de skulle treffes under zoo-tv-touren.  At Henry Rollins senere skulle» remastre»  skiva «Mother Juno» med The Gun Club er morsomt, for akkurat som «Heroes» med Bowie kan du helt tydelig høre at den spesielle sounden i Hansa Ton Studios i Berlin.. Akkurat som «Achtung Baby», som er en plate jeg er glad i..uten hverken ditt eller datt. Møtt Bono har jeg gjort også, han pisser og driter som alle andre, men med større pengebinge..

  • Anonym

    Fordi U2 musikalsk sett er temmelig uspennende? At musikerne i U2 er såpass begrenset at de ville slitt på audition til danskebåten? Er det legitime grunner til å si «takk, men nei takk»…? 

    • zafarild

      DET er verdens største myte; at musikerne i U2 er veldig begrensete. Men det er ikke nødvendigvis et likhetstegn mellom å samle ekstremt dyktige musikere, for deretter at de skal skape magi sammen som band. Jeg mener styrken til U2 er at de ikke må være best i verden som musikere, men at de fire sammen skaper noe unikt sammen, og har en egen signatur, særpreg og musikalsk kjemi som klart slår musikalsk talent alene. Edge er nok den som har de største musikalske resurssene i bandet – men kom ikke å si at L. Mullan er en dårlig trommis, ELLER at Bono er en dårlig vokalist.. Thats my opinion..

  • Anonym

    Veldig god artikkel. Jeg liker ikke U2, men veldig god artikkel. 

  • Anonym

    -Bono er nok litt for overpretensiøs for jantenorge.
    -The Edge ble helt avkledd og vist at han er en overvurdert og middelmådig musiker i It Might Get Loud.
    -Eno er en perfekt match for U2, men samtidig deres akillseshel, hva angår å presse ut musikk og ikke sound. (påstand)
    -U2 er som AC/DC, de gjør det enkle utrolig bra, men veldig kjedelig i lengden.
    -Men til syvende og sist så kan man ikke ignorere storheten i en del låter og tekster. Suksessen kommer fra et sted, og det er bra låter. Akkurat det samme som alle andre som har suksess om det måtte være Bieber eller Rush. Det er alltid en grunn til storhet som man ikke overse.

    Hilsen en som har både likt og hatet U2. Og som nå er likegyldig.

  • Det er mange kjendiser som får et oppblåst ego innimellom og Bono er ikke blant de verste. Mange opplever U2 som pretensiøse og som sell-outs, men ikke alle har samme smak. Hvorfor hat?
    Jeg var en stor fan av u2 når de var på sitt beste. Det var et åndelig innhold i tekstene som appellerte til meg og fantastiske melodier. «Where The Streets Have No Name», fra Joshua Tree er fremdeles en av favorittsangene mine og den rører meg like sterkt i dag, over 20 år senere.

  • Anonym

    Se på salgstallene til turnéene til U2. Kan umulig være noen som liker dem?

  • Anonym

    Folk som hater andre fordi de mener noe om verden har faen meg ikke noe liv

  • Aiaiai 🙂 Guilty Pleasure – den er grei den, bring it on!! Jeg hørte U2 første gang hos storebror til naboen i rekkehuset vi bodde i tidlig på åttitallet, rundt ’83 -’84 Hadde selvsagt ikke anelse om hva det egentlig var for noe da jeg var i den modne alder av 9 eller 10 år gammel, men det var noe med den der søndagen de drev og maste om som satte seg på hjernen. Det var iallfall bra mye mer fres over den lyden enn lyden av Paul McCartney og «Ebony and Ivory» som var det som ellers surret på min batteridrevne Grundig kassettspiller. Husker det var skrevet «You Too» med blyant på den opptakskasetten som jeg etterhvert fikk gnålet meg til å få storebror-nabo til å ordne meg.Så gikk det noen år og jeg ble ungdomsskoleelev og litt mer musikkinteressert enn bare 10 i skuddet, og på direkte spørsmål på «hvilken plate vi ville kjøpt om vi skulle gått i platebutikken idag?» fra musikklæreren da jeg gikk i åttende (dagens niendeklasse, folkens 🙂 ) svarte jeg «Joshua Tree» Den fikk selskap av Rattle and Hum og «Desire» ble spilt høyt på gutterommet ganske ofte, sammen med «Still Haven’t Found» i den eneste fornuftige versjonen; live!! :-)Ungdomsskole ble videregående, vi lengtet etter ny U2 plate, ar spent på hva det kom til å bli, noen mastertaper var på avveie, noen bootlegs ble bestilt fra store utland med rævva lydkvalitet og en masse støy og kaos innimellom en rufsete Bono-vokal. Hva i allverden?? Endelig kom det en singel! Og den var etterlengtet, jeg samlet ellers på det som fantes av singler, det var utrolig mye spennende på B-sidene av de her låtene og etterhvert kom de gamle singlene fra Boy, October og War i Cd-format. Innkjøpt og velspilte, jeg tror singelen til New Year’s Day med den lange versjonen av sangen med litt mer piano er noe av det som er spilt mest og kopiert mest over til diverse kassetter til walkman og fest dengang da 🙂

    Enter «The Fly» på singel, for noe støy og for noe møl!! Det her var jo alt annet enn U2… satt litt med skjegget i postkassa og lurte på hva dette skulle bli for noe når plata kom. Achtung Baby kom, One, Zoo Station, Who’s Gonna Ride, Acrobat, Love is Blindness. Liker egentlig alt på plata bortsett fra Mysterious Ways, har aldri helt varmet opp til den, masete og nesten der på funkskalaen. Så kom sommeren ’93 🙂 Zoo TV på Valle Hovin. Et gjeng nordlendinger på toget fra Harstad (kun seks timer i buss før Fauske og så på toget) Uten plassbilletter og uten sovekupe. Vi var ikke duggfriske da vi ankom hovedstaden 26 timer senere, men lykkelige! Snart konsert, bare en dag igjen!!Det var min første stadionkonsert – og den blåste sokkene av meg! Stakkars PJ Harvey fikk aldri varmet oss opp til sinns, til det var lyden hennes for flat og puslete, og det var altfor varmt på betongen på Valle, men mørket kom, stemningen steg og så kommer trommene, så kommer bildene, så kommer det en stormannsgal ire med skinnklær og mørke solbriller opp i midten av sceneriggen til en støyende, fuzzende bråkete gitar i starten av «The Fly» og så har du det gående 😀 Holy moly! I et intervju The Edge gav senere når han snakker om gitarlyden på «The Fly» så var visstnok den gitaren som «passet» til den sounden en ganske sart og sårbar sjel av en gitar som slettes ikke skulle passet til en sånn låt, du verden, æ e fornøyd med at den fikk skinne på scene og i studio!U2 er pompøse og gufne dersom man skal se på en larger-than-life Bono i samtale med Paven, som fremmer «Red» merket som skal slette u-landsgjelda og alle de her tingene. Skit i det, se heller på energien de har på scenen, kom dæ på konsert! Der fungerer hele bildet. Jeg er enda mest glad i «October» som album, synes de lykkes sånn passe med de siste fire-fem albumene, der er ikke allverden til fres når du bare hører på låtene hjemme i stua. Men live… du verden. Min store sorg her i livet er at jeg er for ung til å ha fått med med den første perioden deres live, Red Rock og Rattle and Hum hadde vært fabelaktig å oppleve live. Det hadde også vært supert å kunne spolt tilbake i tiden og fått med seg Queen live på Wembley, men sånn er det nå bare :-)Av nyere dato er jeg kjempefornøyd med «Vertigo» i Tombraider remix, endelig fikk den sitt potensiale til å gi deg bakoverseveis forløst, No Line on the Horizon synes jeg er en flott plate, «Magnificent» er genial. Ikke på samme måte som «Running to stand still» i liveformat somgår over i «Bullet the Blue Sky», men nok til at jeg smiler og gleder meg når jeg hører den.Mainstream, javisst, dyre konsertbilletter, javisst, flaut å være på POPmart på Valle når egget ikke ville åpne seg, javisst (ellers den eneste litt flau-smak-i-munnen-turneen de har hatt siden Zooropa synes jeg) Men fytte katta for et driv på scenen, fikk med med tre konserter på U2360, den siste i München og gleder meg allerede til neste turne. Og jeg liker også The Killers… lurer på om jeg kommer til himmelen eller om jeg er dømt til et liv i skjærsilden etter denne bekjennelsen, men har uansett tenkt å fortsette glede meg over U2 i mange år fremover 🙂 Flott artikkel som sparker igang tråden her :-)Hold me, thrill me, kiss me, kill me! Anyone 😀

  • U2 er kjedelig å høre på! De har et par bra låter men det er alt av alt synes jeg da.

  • misiok

    Takk være YouTube kan man høre på musikken fra alle mulige steder og tider. Hva er vits å hisse seg opp på den ene eller den andre band/sanger? La elva leve!

  • Anonym

    U2 er ikke min greie, men jeg HATER ikke bono eller bandet av den grunn. Er ikke det lov?

  • Anonym

    Hva er greia? Hvorfor er det ikke lov å mislike en offentlig person som til de grader burde vært beskyttet fra seg selv? 

    For meg er det enkelt: Ikke bland U2-Bono med Jesus-kompleks-Bono. Nyt musikken om du liker den … 
    Selv ble jeg lei etter Joshua Tree og synes ikke «U2-revitalized» er noe for meg – det er i mine øyne (og ører) overtrendy gammelmannspop. Men jeg forventer ikke at alle andre skal mene det samme som meg …

    Samme med Metallica (siden de blir nevnt). Har vært Metallica blodfan siden midt på 80-tallet. Men jeg slet litt da vi mista James til Jesus, og sleit litt med å ta fyren alvorlig etter det. Men det har ingenting med det faktum at St.Anger er ei skikkelig drittskive (!!!) 

  • Anonym

    ELSKER U2, med god samvittighet:)

  • Pingback: P3.no Musikk » U2 med nytt album()

  • Pingback: P3.no Musikk » Uskyldens tid er forbi()

  • Thorstein Klingenberg

    Denne artikkelen har jeg venta på. Kult at det faktisk finnes en musikkjournalist der ute som blåser i «kred» (som er idioti all den tid «kred» bare eksisterer blant de andre journalistene som har et like forvrengt forhold til fenomenet).
    Og Maria, møter jeg deg på en U2-konsert i en eller annen Europeisk storby til sommeren så skal jeg gledelig spandere ei øl og snakke om favorittlåtene mine (at mange av dem er på Pop-plata blir sikkert et interessant tema). Skål!

  • Pingback: P3.no Musikk » Tjener 640 millioner på “gratis” album()

  • SivHagen

    Lik nå akkurat hva du har lyst til å like Maria. Slutt å være så Jæ….a. opphengt i hva andre folk syns. Prøv å trekke hodet littegrann ut av din egen rumpe. Litt dagslys og frisk luft skader kan gjøre godt.

  • Ada Jones fan

    Elsker American Quartet jeg