Han har en eksentrisk personlighet, bekreftet blant annet på by:Larm. Tungt influert av hitmakere som Fetty Wap og uungåelige Young Thug, og appetitten for damer og natteliv er viktige komponenter i ‘Rari-universet. Unge Ferrari er den som er flinkest til å emulere amerikansk urbanmusikk i Norge akkurat nå.
Crooneren Unge Ferrari veksler mellom sang og rap. Mange urbanlystne lyttere ble oppmerksomme på den kuriøse artisten fra Hamar da han leverte “Hvis du vil” med Tomine Harket – en av de aller fineste, norske r&b-produksjonene vi har blitt servert. Et bonusspor av samme låt med svenske Leslie Tay finnes på EPen.
Mer om Unge Ferrari: Hør Til mine venner i Spotify og Tidal | Unge Ferrari-konserten anmeldt på by:Larm 2015: Ung, mystisk gateflamme (4/6) | Forvandler Oslo til en tropisk nattklubb | Videopremiere: Unge Ferrari ft. Tomine Harket – «Hvis du vil»
Åtte spor lange Til mine venner åpner med “Cruiseskip”. Et fengende refreng holder koken, og deilig basslinje Carl Mo verdig gjør det til en kul opplevelse. “Varulv” med JNS har pianoklimpring lett inspirert av Robert Miles’ “Children”, og det er friskt med clapsene her som er forkledd som lyden av å spise kjeks.
– Jungelvibes, sier han selv om “Lianer”. Låten har gått sin seiersgang en stund, og han er jo en morsom kar, godeste ‘Rari. Gullkornene er mange – selvbetegnelsen “Mowgli på kodein” er for eksempel en umiddelbar favoritt.
Hektisk og fin r&b får også sin plass på EPen. «Jeg skrev denne her til Triana, jeg skrev denne her til Rihanna». Unge Ferrari har hjertet utenpå skjorten på “Bedre”, og brummer lovnader om at gresset er grønnere på den andre siden.
Klubbhiten “Vanilje” er en forlengelse av begjæret. Følelsene er ikke mindre i høyspenn på slowjam-saken “Fylleringer”, en gjendiktet ny versjon av Chris Lies “Drunk Dialer”. Lie gjester med et vers på morsmålet og kumpan Arif får også en spot.
Unge Ferrari er kanskje ikke den viktigste lyrikeren Norge har fostret, men det er såpass ukonvensjonelt at det må applauderes. Han har en evne til å skrive begripelige linjer om lengsel og begjær som klistrer seg fast (“hun er varm som lava / hun er Michelle Obama”), hjulpet frem av dyktig studiohåndverk.
Ukomplisert og catchy, rett og slett.
Jeg er glad for at vi har fått denne litt rare, merkverdige typen som til stadighet strekker ut armene vidstrakt for å få tak i kvinnen i sitt liv. Vi får håpe at søket fortsetter. Det blir jo bra musikk av det.
Ali Soufi
