Courtney Barnett - Sometimes I Sit And Think, And Sometimes I Just Sit

Ordkunstnerdebut i særklasse

Courtney Barnett har det i kjeften når hun nå brakdebuterer med den morsomste indierockplata i år.

Courtney_Barnett_-_Sometimes_I_Sit_and_Think,_And_Sometimes_I_Just_Sit_artworkDu kan ha fått med deg denne australieren da hun slapp den fantastiske singelen «Avant Gardener» i 2013, og derfra og ut har store deler av den gitarinteresserte blogsfæren stått stille og ventet på det som nå har blitt Sometimes I Sit And Think, And Sometimes I Just Sit – en spektakulært underholdende utgivelse som bør gi henne tonnevis av nye fans.

Musikalsk snakker vi en slags blanding av Pavement ca. Terror Twilight iblandet noe av drikkevennligheten til Sheryl Crows «All I Wanna Do» med innslag av grunge og blues. Forent med Barnetts munnkjapphet og sardoniske blikk på livet kan man også se mot Bob Dylan og definitivt Angel Olsen. På tross av dette er det ingen som låter som Courtney Barnett; hennes tilsynelatende følelsesløse fremføring av tekstlinjer som vekselvis får en til å bryte ut i latter og riste i grunnvollene gjør henne til en av våre aller mest spennende artister.

«Put me on a pedestal, and I’ll only disappoint you» og «I think you’re a joke, but I don’t find you very funny», synger hun i  «Pedestrian At Best». Den er også en perfekt introduksjon til Barnetts teksttilnærming: Tørrvittig, harsk, fientlig og hysterisk. Hele hennes univers gjennomsyres av dette, enten det dreier seg om en livstrøtt tjueåring som engster seg for håravfall på «Elevator Operator», oppsjekking i svømmehallen i «Aqua Profonda!», dyre biodynamiske grønnsaker i «Dead Fox». Blomstrede beskrivelser og absurde situasjoner satt i par med fremoverlent poprock er vanskelig å motstå.
https://www.youtube.com/watch?v=H7pmJTFUFuc
«Depreston», her fremført hos Ellen DeGeneres, er en nøkkellåt. En rørende søt blanding av hverdagsbetraktninger om kaffetraktere, arrestasjoner og det å bo i en «Californian bungalow in a cul-de-sac» på landet. Hun er en poet for de små ting pakket inn i temmelig store melodier. Noen ganger lange og slentrende («Small Poppies», «Kim’s Caravan»), andre ganger kjapp, catchy og powerpop-orientert («Dead Fox», «Debbie Downer», «Nobody Really Cares If You Don’t Go To The Party»). Det er dog verdt å merke seg at mye av materialet her krever at man setter seg ned og lytter etter teksten: Mer enn hos flere av sine likesinnede (Waxahatchee, Swearin’, Father John Misty) krever hun oppmerksomhet, men da får man i gjengjeld en av de mest underholdende musikalske opplevelsene i 2015.

I denne pakken er det mye å kose seg med. «Debbie Downer» høres ut som en blanding av The Doors, Strawberry Alarm Clock og Guided By Voices, «Aqua Profunda!» lukter på «Årets Låt 2015»-tittelen så langt i år og seige «Small Poppies» en vellykket blanding av grunge, angst og sump. Alt i alt lever Sometimes I Sit And Think And Sometimes I Just Sit opp til tittelen – dype tanker blandes med apati formulert som «you’re saying definitely maybe, I’m saying probably no» og betraktninger som «a possum Jackson Pollock is painted on the tar» og «hair pulled so tight you can see her skeleton».

Dette er en imponerende, snål og usedvanlig rik debut med lang levetid.

Jørgen Hegstad