Det som får «Do It Again» til å skille seg ut blant massene med volum elleve-klubbpop som i stadig større grad fyller radio- og festivallandskapet – bedre kjent som EDM – er at den vet at den burde holde seg i skinnet. Fremfor å være en bunnløs forherligelse av det å svinge seg i lyktestolpene, henge med hæla i taket og ooa hela natten, erkjenner Robyn at angsten kommer til å følge euforien. Men…faen heller, liksom: «I don’t wanna stop, I know I should/But let’s do it again,» messer 34-åringen adrenalinpumpet og ambivalent.
«Do It Again» er også den mest ekstreme låten Tromsø-via-Bergen-væringene i Röyksopp har skrevet i løpet av sine seksten – i norsk sammenheng – makeløse år. Og det er vel strengt talt den eneste fellesnevneren ved Do It Again: Med unntak av den umiskjennelig röyksopske elektropopen på ypperlige «Every Little Thing», består dette snaut førti minutter korte minialbumet av trespannets særdeles velykkede forsøk i å kaste seg selv og hverandre utenfor komfortsonen.
Eksempelvis er «Sayit» seks minutter med foruroligende formeltekno. Det er langt fra en original låt i den store musikkhistoriske sammenhengen, men uvant terreng for både Berge, Brundtland og Carlsson. Her møter Robyn på nytt sin store robotflørt fra den eviggrønne (og fortsatt beste Robyn-og-Röyksopp-låten) «The Girl & The Robot»; i en futuristisk klubb lærer hun den amorøse androiden å uttrykke følelsene sine for henne.
Robyn & Röyksopp – «Do It Again»
Med den største selvsikkerhet utforsker også Robyn den uhyggelige dalen mellom menneske og maskin på den, øh, monumentale timinutteren «Monument». Inspirert av skulptøren Juliana Cerqueira Leites verker, fremlegger hun planene om å støpe en golemaktig statue av sin egen kropp, slik at hun kan leve videre lenge etter at kjøtt og bein har blitt til jord.
I likhet med (mer eller mindre) Robyn-frie «Inside The Idle Hour Club» bygger «Monument» videre den søvnige ambientteknoen fra forgjengeren Senior – men nå med et nærmest klassisk tilsnitt. «Monument» flørter med Håkon Kornstads hviskende saksofonteknikker, mens spor av Steve Reichs minimalistkomposisjoner er enkle å høre på det noe underveldende sluttkapittelet «Idle Hour Club».
Og her kommer vi også det eneste nevneverdige ankepunktet ved Do It Again. På et minialbum som klokker inn på skarve 35 minutter føles festen i overkant kort når sakene pakkes sammen allerede før den andre cavaflasken er sprettet.
Mens Röyksopp for øyeblikket ferdigstiller sin femte fullengder, innrømmer Robyn å ikke ha hatt én solid soloidé i løpet av de siste seks månedene. Det er synd, for sammen på Do It Again er både hun og Röyksopp i fyr og flamme – jeg skulle gjerne sett dem benytte overskuddet for alt det var verdt.
Kim Klev
