15 år har gått siden Röyksopp ga ut sitt debutalbum Melody A.M.. I kveld ble innsatsen belønnet med P3-prisen.

– Ja, det føles helt på sin plass, sier den ene halvdelen av duoen, Svein Berge, før han modererer seg litt.

– Neida. Det er veldig, veldig, veldig hyggelig for noen gamle travere. Tusen takk.

Berge traff sin makker, Torbjørn Brundtland, hjemme hos en kamerat i Tromsø for snart 30 år siden. Seks album, nok spellemanntroféer til å starte et middels stort munnharpeorkester og to Grammy-nominasjoner senere, er Röyksopp en av de mest vellykkede norske musikkeksportene gjennom tidene.

Men hvorfor det, egentlig? Et forsøk på å skjønne prosjektet, musikken og myten Röyksopp bringer oss blant annet til Tromsø, Bergen og verdens største land: Utlandet.

P3-prisen

Skal gå til en artist eller et band som har utmerket seg spesielt, og som betyr mye både for P3-lytterne og norsk musikk- og kulturliv.

Tidligere vinnere er Karpe Diem, Susanne Sundfør og Lars Vaular.

Svein Berge på scenen under Slottsfjellfestivalen i 2011. Foto: Tom Øverlie, NRK P3

Begynnelsen

Vi er i Nordens Paris på 80-tallet. Internett er en fjern drøm. Byens tre platebutikker snurrer og går på mainstream popmusikk, og tilgangen til alternative musikkilder er begrenset. Men ting er på vei til å skje.

Anneli Drecker, Nils Johansen og Geir Jenssen (Biosphere) starter opp bandet Bel Canto i 1985. I 1987 er de klare med sin debutplate White-Out Conditions. Platekontrakten må de ut av landet for å ordne. Nærmere bestemt til Belgia. På lokalradioen Brygga radio presenterer Jenssen, Bjørn Torske, Ole Johan Mjøs og Rune Lindbæk ny, egenimportert musikk. Hjemme sitter to knøttsmå Röyksoppgutter og tar opp det hele på kassett.

– Det var et lite, men kreativt miljø på den tida, sier Jenssen.

Geir Jenssen, bedre kjent som Biosphere. Foto: Promo

Parallelt med egne musikalske prosjekter drev han import av plater for en, på den tiden, rimelig begrenset kjøpergruppe.

– Geir solgte vinyl til meg og mine tre kamerater. Kanskje fire andre, sier Berge.

De tre kameratene han snakker om er Torbjørn Brundtland, Kolbjørn Lyslo og Gaute Barlindhaug. Denne kameratgjengen skulle også lage det som ble Berge og Brundtlands første utgivelse. I 1994 kom The Travellers Dream EP under navnet Aedena Cycle. Mannen som gjorde det hele mulig, var nettopp Geir Jenssen. Etter å ha latt seg begeistre av en kassett med opptak av gjengen, sendte han det videre til sitt plateselskap R&S Records i Belgia, som også lot seg begeistre.

Berge trekker frem utgivelsen av A Travellers Dream som et høydepunkt i karrieren.

– Det er åpenbart betydningsfullt å føle at noen er lydhør overfor din eksistens som musiker når du er 14-15 år. Det er jo verdifullt. Jeg husker det var stort å gi ut vinyl. Nå har jeg gjort det, liksom.

Han forteller at Röyksopp har lært mye av Geir Jenssen. Om viktigheten av å være innovative, og å ha sitt eget musikalske uttrykk. Og ikke minst at man måtte ut av landet for å lykkes med elektronisk musikk på den tida.

– Hvis jeg hadde kommet dragende til et stort plateselskap i Oslo med instrumental elektronika i 1990, hadde de ikke skjønt noen ting og mest sannsynlig kastet meg på dør, sier Berge.

Jenssen selv føler seg beæret over å være en inspirasjon for duoen.

– Det er jo nesten litt rørende. Hyggelig at noen fra min egen by har brukt denne inspirasjonen til å bli popstjerner, sier han.

Fortsettelsen

Duoen flyttet til Bergen på slutten av 90-tallet. Röyksopp hadde ennå ikke sett dagens lys, men duoen jobbet sammen på diverse prosjekter, blant annet Drum Island, sammen med Ole Johan Mjøs og Rune Lindbæk. Klubbmusikken hadde så smått begynt å nå Bergen sentrum, nærmere bestemt Café Opera, samt diverse hemmelige kjellere og lagerhus. Berge og Brundtland bodde i en hybel i Sandviken, sammen med Bjørn Torske, som på daværende tidspunkt allerede hadde en smått legendarisk status i klubb- og elektronikamiljøet.

Gjennom Torske kom duoen i kontakt med miljøet rundt platebutikken Primitive Records, drevet av Mikal Telle.

– Primitive Records var som en ungdomsklubb for hele vårt miljø. Det ble et stoppested for folk fra forskjellige bydelene, der man hang med folk fra raves. Det var det eneste stedet for vinyl, og det eneste for dansemusikk, forteller Telle.

Telle fungerte også som en slags roadie for Drum Island. Kjørte fra festival til festival. Var med på Quart, Roskilde og Hyperstate. I denne perioden lagde Berge og Brundtland noen låter som ikke passet helt inn i rammene av Drum Island. Det var de låtene som skulle bli starten på Röyksopp.

– De første Röyksopp-låtene var veldig morsomme.

– Jeg mener å huske at jeg syntes de første Röyksopp-låtene var veldig morsomme. Det skilte seg fra det de vanligvis ga ut. Jeg hadde nettopp startet plateselskap, og ga ut «So Easy», sier Telle.

«So Easy» ble gitt ut i 1999 på Tellé Records, og plukket opp av labels flere steder i verden, særlig i Frankrike og England.

Berge mener Telle hadde stor betydning for musikkmiljøet i Bergen på slutten av 90-tallet.

– Hvis du er musiker, er det noen ting du kanskje ikke får til. Vi hadde veldig mange idéer, men Mikal hadde gjennomførings- og forretningsgenet. Han er en dugnadsarbeider og ildsjel rett igjennom, og var en viktig aktør i klubbmiljøet.

På starten av 2000-tallet skylte bergensbølgen for alvor over gamle Norge, og blant de flotteste korallene som ble vasket opp på land, finner vi Annie, DJ Erot, Kings of Convenience, Ralph Myerz and the Jack Herren band og selvfølgelig Röyksopp. Alle de nevnte hadde bakgrunn fra kretsen rundt Tellé Records og Primitive Records.

– Hele Tellégreia var som et kollektiv. Det blir en veldig dugnadsånd når man jobber på tvers av det man driver med. Erlend (Øye, fra Kings of Convenience) sang for oss, vi gjorde remix for dem. Og Erot designet artwork og logoer, forteller Berge.

Eplet

Siden utgivelsen i 2001 har debutplata Melody A.M. blitt solgt i over en million eksemplarer. Den aller største hiten ble «Eple». En instrumentalsak basert på et fem sekunder langt sample fra denne låta (fra ca. 01.35-01.40):

Mer skulle altså ikke til for å lage dette:

– Hjertet i vår produksjon, ved siden av synthen, har vært sampling. Det er sånn vi har jobbet hele veien, sier Berge.

– Vi tenkte jo ikke internasjonal karriere da vi lagde låta, vi lagde den for gøy. Vi ville lage en låt med lavt tempo, men med nerve og energi, og et slags hiphopdriv. Den skulle være melodiøs, men samtidig litt skeiv. Den skulle også være litt mind control med en nesten litt enerverende melodi.

Apropos det siste: Han forteller også at en av referansene var «Popcorn» av Hot Butter. Den kan du høre her, og mest sannsynlig ha med deg resten av dagen.

«Eple» ble brukt som intromusikk til Apples nye operativsystem i 2003, og har også lydlagt blant annet Volvo-reklamer og tysk MTVs intro til reklamepauser.

Det er også tydelig at folk fra flere kanter av kloden har latt seg inspirere, da det finnes tallrike mer eller mindre ålreite coverversjoner av låta.

Her har du tre eksempler:

For fem år siden kåret Morgenbladet de hundre beste norske albumene gjennom tidene, og Melody A.M. endte på en åttendeplass. En konsekvens av dette er at det ble skrevet bok om plata, ført i pennen av Hans T. Zeiner-Henriksen, førsteamanuensis ved institutt for musikkvitenskap på Universitetet i Oslo. Han mener «Eple» er en god representant for duoens utpregede popsensibilitet.

– Det er jo et funn av en liten melodi. Det å klare å høre at det der er spesielt fengende, det er en evne som de må ha. Det gjør at de finner og setter sammen ting sånn at det blir mer enn bare noen dansbare elektroniske lyder. Det blir også noe genuint fengende.

Han forklarer at en viktig del av det å få til en hit, er å skape en form for deltagelse hos lytteren. Det kan man for eksempel gjøre ved å ha sterke pulsbevegelser i låta, som får lytteren til å nikke med eller trampe takten. Eller så kan du skape oppadgående og nedadgående bevegelser i volum eller melodi, som lytteren assosierer med fysisk bevegelse. Men det beste trikset i boka er å tilrettelegge for allsang, eventuelt luftgitar- eller luftsynthspilling, med fengende melodier.

– Jeg tror «Eple» også har noe sånt, selv om den er instrumental. Den er gjentagende, og det er et fengende lite tema som er lett å nynne på. Hvis du får til gode opplevelser hos lytterne, så får de lyst til å høre på den en gang til.

Stemmene

Et av Röyksopps kjennetegn er evnen til å alliere seg med dyktige vokalister. Blant de som har lånt ut stemmene sine til duoen finner vi navn som Susanne Sundfør, Robyn, Karin Drejer (The Knife, Fever Ray) Anneli Drecker, Erlend Øye og Lykke Li, for å nevne noen. Sistnevnte hadde ennå ikke gitt ut musikk da Röyksopp kom over Myspace-siden hennes. I et intervju med P3-Christine tidligere i høst kunne de fortelle at de aldri har fått nei fra noen de har spurt.

– Det alle vokalistene har til felles, er at de har en karriere på egenhånd, og en forståelse for hva det vil si å gjøre det vi gjør. Også er det personer som er en god match for Torbjørn og meg selv også, sier Berge.

Her kan du se Röyksopps første samarbeid med Susanne Sundfør, hentet fra historiens siste Lydverket-sending:

Universet

I 2014 annonserte duoen at albumet er dødt, iallfall for deres egen del. Men de har absolutt ingen planer om å slutte å gi ut musikk.

Foreløpig siste lyd fra gruppa, kom i form av singlen «Never Ever» i september. Susanne Sundfør bidrar med vokal, og videoen bringer oss inn i et psykedelisk, referansetungt univers, der skikkelsene er utstyrt med digitale spillkort på bandets nettside, samt sine helt egne spillelister i Spotify.

Gjennom hele deres karriere har det kommet en stødig strøm av forseggjorte videoer, i tillegg til mer pussige sprell. Berge forteller at universet rundt musikken også er en viktig del av Röyksopp-prosjektet.

– Det å drive med innovasjon og egenart er viktig for oss. Både i musikken og med tanke på hvordan vi tar bilder, lager videoer og alt det der. Alle tingene bidrar til å skape interesse.

I forkant av albumet Junior slapp de en femten minutter lang video med et slags talkshow, satt i utpreget nordnorske omstendigheter. Videoen inneholder smakebiter fra albumet, samt stor videoredigeringskunst og en korpsversjon av «Happy Up Here»

I forkant av Senior dukket «Röyksopp’s Adventures in Barbieland» opp. Berge og Brundtland figurerer som, ja, en senior og en uteligger. Og som tittelen lover: Det blir Barbie-dukker.

I 2006 var Röyksopp nominert til Spellemann i kategorien beste musikkvideo. En pris Berge mener de ble regelrett snytt for.

– Det var en ekstremt innovativ video, men den fikk aldri den Spellemannen. Det synes jeg rett og slett er feil. Vi var kanskje litt for tidlig ute. Jeg skal ikke blåse for hardt i vår egen trompet, men vi er tidlig ute med ting. Og ser at folk kommer etter noen år senere.

Etterfølgerne

– For meg er det ingen tvil om at de tre som jeg mener har hatt mest innvirkning på norsk elektronika er Geir Jenssen, Bjørn Torske og Röyksopp. Det er kanskje litt farlig å si, sier Berge.

Men hvordan måler man egentlig et band eller en artist sin viktighet? Kanskje graden av inspirasjon man har gitt til andre kan være en god målestokk. I så fall vil Röyksopp, som Berge selv mener, ligge godt an. Et helt kobbel av norske artister og band med hang til det elektroniske lister gladelig opp tromsøværingene som en viktig inspirasjonskilde. Det synes Berge er stas.

– Hvis noen har funnet en form for inspirasjon i det vi har gjort, er det udelt positivt. Jeg tenker at man kan være litt svulstig i denne sammenhengen. Det er alltid noen før deg. I vårt tilfelle var det Geir.

En av de som har latt seg inspirere, er mildt sagt fremadstormende Ary.

ARY spilte med Carl Louis under fjorårets P3 Gull:

Da hun gikk i 4. klasse fikk hun Melody A.M. i gave. For første gang hørte hun musikk hun virkelig likte, og hun ble umiddelbart fascinert. Hun forstod ikke helt hva det var eller hvordan de hadde laget det. Huset hun vokste opp i var fullt av instrumenter, men lydene på albumet minnet ikke om noen av dem.

Melody A.M. var nok mye av grunnen til at jeg begynte å interessere meg for musikk i så tidlig alder, sier hun.

ARY lar seg i dag særlig inspirere av hvor frie og oppfinnsomme Röyksopp er i sin tilnærming til musikk. Hun er også begeistret for duoens musikalske allsidighet.

– De er veldig flinke til å fornye seg. De har en evne til å ikke bli sittende fast og følge tiden, men samtidig stå stødig på det grunnlaget de har bygd. En annen grunn er vel at stort sett alt de gjør er tidløst. Musikken kan minne om både gammel jazz og eurodance, uten at de låser seg fast i noen av epokene.

ARY sliter med å velge en favorittlåt i Röyksopps rikholdige katalog, men nostalgien trumfer etterhvert eventuelle andre hensyn.

– I mine vakreste minner spiller alltid «Remind Me» på den blå boomblasteren.

Den Los Angeles-baserte Bærums-duoen Lemaitre har også Röyksopp blant sine største forbilder. 50 % av duoen, Ulrik Denizou Lund, forteller at særlig «Eple» har satt sitt preg på musikken deres.

– Noe av den første musikken vi lagde var veldig inspirert av «Eple». Hovedlyden i «Friendly Sound» var for eksempel inspirert av den. Samme med «Blue Shift», som også brukte samme teknikken som «Eple» ved å sample et el-piano. De organiske trommelydene og melodiene fra hele Melody A.M. har også satt preg på musikken vår.

I tillegg til å inspirere musikken, har Röyksopp også inspirert konsertvarianten av Lemaitre.

– Vi så de live helt i starten av karrieren vår, da de spilte på Festningen i 2010, og noen år senere igjen på Slottsfjell. Vi tok mye inspirasjon fra disse showene og ble fast bestemte på at vi ville gjøre elektronika så live som mulig.

Skrytelista

I anledning P3-prisen føles det naturlig å sette opp en uhøytidelig skryteliste med noe av det mest imponerende Röyksopp har fått til så langt:

Röyksopp hadde æren av å åpne MTV Europe Music Awards i Barcelona i 2002. P. Diddy instroduserte dem som «My funky nordic brothers», og over en milliard mennesker så Torbjørn Brundtland og Svein Berge bade EMA-scenen i falsk snø og grantrær, og digge seg gjennom «Poor Leno»

Röyksopp mottar prisen for beste musikkvideo under MTV EMA i 2002. Foto: AP/Denis Doyle
Röyksopp mottar prisen for beste musikkvideo under MTV EMA i 2002. Foto: AP/Denis Doyle

På den samme utdelingen vant «Remind Me» prisen for beste video, i konkurranse med Basement Jaxx, Eminem, Primal Scream og The White Stripes.

I 2007 fikk Melody A.M. en plass på The Guardians liste over 1000 album du bør høre før du dør.

I 2009 ble den samme plata kåret til det beste norske albumet fra 2000-tallet av VG.

I 2014 slo de en da 29 år gammel A-ha-rekord. Minialbumet Do It Again, laget i kompaniskap med Robyn, gikk rett inn på en 14. plass på den amerikanske Billboard-lista. Dette er den høyeste plasseringen noen norsk artist eller band har hatt. A-ha sin Hunting High and Low nådde en 15. plass i 1985. Do It Again ble også nominert til amerikansk Grammy for beste dance-/elektronikaalbum.

I 2014 spilte de på P3 Gull, og kunne i samme slengen plukke med seg prisen årets låt for «Running to The Sea».

Mellom 600 000 og 1 000 000 nordmenn hører Röyksopp hver eneste dag. I fjor fikk duoen nemlig æren av å lage ny vignettmusikk for selveste Dagsrevyen.

Tidligere i år bidro de med en låt på samleplata Star Wars Headspace, kuratert av superprodusent Rick Rubin. Låta fikk tittelen «Bounty Hunters»