Din favorittartist sin favorittartist. Mannen med den store stemmen, som har jobbet med en rekke størrelser som Frank Ocean, Drake, Solange og Kanye West, har Sirkus til sin disposisjon i en snau time.
Man merker at solguden har sugd til seg vannet fra i går når man går inn i teltet – en enkel backdrop hvor en halvmåne skifter farge og tre kumpaner som skal flankere den britiske pop/r&b/elektro-artisten er synet som møter oss. Enkelhet er et nøkkelord når vi snakker om Sampha – det er digg, svalt og ofte harmløst, som en lun bris på en varm augustdag i parken.
Det er ofte uten kanter når Samphas jækla myke og deilige stemme møter beatsy, flyktige produksjoner. Det er utvilsomt pent («Reverse Faults», «Without»), men man tenker også at detaljrikdommen i Samphas univers – det man gjerne opplever med hodetelefoner – forsvinner litt i settingen.
Under Drake-feature-låten «Too Much», og i forlengelsen av dette får man også «(No One Knows Me) Like The Piano», er det kun Sampha og tangentene. Det er der det virkelig blir bra. Det er en sårhet i det Sampha driver med og det speiles når det er strippet ned.
Nok et nikk til et samarbeid med Drake kommer med «4422» i en mer housete form før det hele rundes av med en forlenget versjon av «Blood On Me» hvor trommepartiene blir i overkant mye, type det-toucher-nesten-Safri Duo-landskapet.
Uansett går man fra konserten med en salig følelse – pent og pyntelig, med andre ord.
Ali Soufi
