Susanne Sundfør - The Silicone Veil

Sanger fra kanten av stupet

Susanne Sundfør har en høne å plukke med tida vi lever i. Bra for oss.

Det kryr ikke akkurat av norske popartister av internasjonalt format, men Susanne Sundfør har gradvis utkrystallisert seg som nettopp det – en uredd og sta utforsker av det grisgrendte strøket der kunst og pop tilbringer dagene i kranglete sameksistens.

Den mørke og truende, men fordømt uimotståelige førstesingelen ”White Foxes” er det beste eksempelet på hva Sundfør er i stand til å tyne ut av denne posisjonen – la oss for enkelhetens skyld bare kalle det årets norske låt.

Les anmeldelsen: ”White Foxes” (6/6)

Dramatikken og vingespennet fra den hakket mer utilgjengelige forgjengeren The Brothel er intakt, men nye elementer har sneket seg inn i lydbildet – fremfor alt et arsenal av synther, som både driver (”Rome”), griser til (”White Foxes”) og utbroderer (nydelige ”When”) flere av disse sangene.

”White Foxes”:

Piano, rhodes, harpe og klynger av karakteristisk vokal krenger gjennomgående mot dette mer gritty uttrykket; resultatet er like deler foruroligende og vakkert, rikt og sammensatt, som på tittelsporet og avslutningssporet ”Your Prelude”, som gjerne kunne strukket seg utover det dobbelte av sine tilmålte tre minutter.

Sundførs låter utspiller seg – trolig til stor irritasjon for enkelte – i et univers velsignet blottet for ironi (med tekstlinjen ”heaven is a place on earth” fra åpningssporet ”Diamonds” som et beskt og hederlig unntak). Tittelen kan muligens forstås på flere vis – ”silikonsløret” er i alle fall en konsis metafor for dumheten, hykleriet og grådigheten

Det i det hele tatt er en sjelden nerve og et stort alvor på ferde her, både lyrisk og musikalsk. Radiohead anno Kid A, Björk, Rufus Wainwright og modernistiske komponister kan alle anføres som ikke spesielt tidsriktige, men like fullt dekkende referanser.

På minussiden: En tekstlinje som ”there’s a hole in my soul/ growing out of control” fremstår klønete og konstruert, tross eventuell sannhetsgehalt. Og instrumentalen “Meditations In An Emergency” fremstår ikke som stort mer enn bare pen. Men dette er Susanne Sundførs beste plate så langt. Det er lov å håpe at verden utenfor landegrensene blir med på den dystre festen.

Marius Asp