Steel Panther - All You Can Eat

Seigt etegilde

Steel Panther burde gjort som Sirkus Eliassen og holdt seg til singler. På deres tredje album er det åpenbart at dick jokes og Bon Jovi-riff ikke holder gjennom en hel plate.

Jeg har sett morobandet Steel Panther på konsert noen ganger nå, men aldri vært borti tilsvarende nesegruse hyllestmottakelse som på Sentrum Scene tidligere i år. Allsangen på «My heart belongs to you, but my cock is community property» var volumiøs og ektefølt som «Enter Sandman» på Valle Hovin en varm sommeraften. Og her snakker vi en kald, kjip mandag i vinter-Oslo.

Steel Panther er høyt elsket for sin grisete ironisering over 80-tallets erigerte hårrock – tenk Poison, Bon Jovi, Ratt og Guns N’ Roses på sitt kåteste og mest selvhøytidelige – og etter over et tiår i gamet er appellen større enn noensinne. Vi snakker om et band som får tusenvis av mennesker – kvinner som menn – til å synge «hjertet mitt er ditt, men kuken min er offentlig eiendom». Saklig!

Men noe albumband er – som så mange andre humorband – Steel Panther egentlig ikke. Debuten Feel The Steel (saksopplysning: de ga først ut Hole Patrol under navnet Metal Skool. Jepp, den tittelen) hadde en slags forfriskende helhet, men på tredjealbumet All You Can Eat er det tydelig at dette bare er en samling låter for å kunne fortsette å turnere og fortelle groviser.

Førstesinglen «Party Like Tomorrow Is The End Of The World» er overraskende mundan i språket, og åpenbart bandets forretningsplan (les: kompromiss) for å få adgang hos mainstream radiostasjoner. Vi skal dog ikke lenger enn til «Gloryhole» før aldersgrensebarometeret lyser rødt igjen. Et Winger-inspirert riff ligger under en tekst om gleden av å  dandere ens kjønnsorgan inn i et hull med fremmede munner på andre siden. Rocket science it ain’t, men rødmende morsomt er det da vitterlig.

Og grovere blir det. «Bukkake Tears» er frekk uptempoballade anno Whitesnake 1987, koblet med moderne internettsider man ikke bør åpne på jobb, og anakronismene fra 80-tallets Hollywood-scene blir spisset gang på gang. Samtidig er det både ustyrtelig morsomt og litt trist at Steel Panther-medlemmene jo er mislykkede musikere fra den samme æraen. Snakk om hevn!

Som sagt er Steel Panther fremdeles noe av det morsomste du kan oppleve live, Bergen og Stavanger kan glede seg til konsertene i august, men på plate burde de gått for en Sirkus Eliassen-modell med singler og enkeltlåter. Mange av låtene her («Gangbang At The Old Folks Home», «Ten Strikes You’re Out» med flere) er ikke oppe med Steel Panther-klassikere som «Death To All But Metal» og «Party All Night», og bandet hadde hatt godt av å tenke noen nye tanker om hvordan de lanserer seg selv.

Verden trenger ikke album fra Steel Panther, men YouTube tørster etter fete enkeltlåter, intervjuer og sketsjer fra Michael Starr, Satchel, Stix og Lexxi Foxx. Hvorfor ikke bare gjøre hele bandet om til en TV-serie eller noe, og så reise rundt basert på det?

Asbjørn Slettemark