Jeg hadde gleden av å overvære The 1975 i Oslo tidligere i år – og en glede var det, om enn noe overraskende: Den litt grunne britiske kvartetten skårer fortsatt høyere på vilje og sjarm enn subtilitet, men legg bort nykkene og du har et popband som vinner mye gjennom å våge litt. Sånt bør applauderes.
Den over gjennomsnittlig attraktive sangeren Matthew Healy har mange (hovedsakelig kvinnelige) fans i Tønsberg også, og Kongescenen eksploderer i et gedigent hvin når vår mann og hans langt mer anonyme håndlangere (jeg ble selv tatt for å være et bandmedlem på hotellet tidligere på dagen) gir seg til kjenne.
Konserten kan grovt deles inn i tre deler. Starten er viet flere av de mest vellykkede sporene på årets album I Like It When You Sleep, For You Are So Beautiful Yet So Unaware Of It (skiva er bedre enn tittelen). Med knallrosa scenelys bak seg drar gruppen i gang det elleville åttitallssammensuriet «Love Me», og «UGH!», «Heart Out» og «So Far (It’s Alright)» forlenger tilbakeblikket på et tiår The 1975 rekonstruerer mer engasjerende enn svært mange andre.
For min del detter det litt sammen midtveis. «Fallingforyou» er isolert sett en fin sang, men etterfulgt av «Somebody Else», «You» og «Robbers» innleder den en fase av showet som føles seig og lettvint. De skarpe kantene fra innendørssettet er filt bort; igjen står et band som ofte virker mer interessert i å tekkes alle. Og selv om de gråtende jentene på første rad vil være dypt uenig med meg: Healy har på ingen måte pondus til å prøve seg som verken soulsanger eller gitarhelt, slik han gjør på «If I Believe In You».
Han innehar imidlertid andre kvaliteter, og den tilbakelente sjarmen er med på å gjøre siste etappe av konserten uimotståelig: «Girls», «Chocolate» og «Sex» oppsummerer budskapet og pisker de frammøtte hardt og deilig. Jeg tror det kan bli spennende å se hva The 1975 finner på i neste runde; sikkert er det at de trenger flere melodier av det kaliberet.
Marius Asp
