Sufjan Stevens - Carrie & Lowell

Sjelesøk i elleve akter

Sufjan Stevens tar et oppgjør med religion og familie, med hjerteskjærende resultat.

Sufjan_Stevens_-_Carrie_&_Lowell_artworkI en alder av 39 har Sufjan nå blitt en såpass ruvende skikkelse at han tilsynelatende ikke kan gjøre noe galt, uavhengig av hvor langt unna den riktorkestrerte poppen han strekker seg. Hans forrige ordentlige studioalbum, The Age Of Adz, er et eksempel på det, i tillegg har man i det siste fått et relativt forvirrende filmmusikkstykke om Brooklyn-Queens Expressway, en hiphop-utgivelse og Planetarium – en samtidsmusikal der han blant annet hisset seg opp over at Pluto mistet planetstatus.

Sett i lys av alle disse kunstneriske krumspring er Carrie & Lowell et steg tilbake til det trygge når det kommer til det rent musikalske. Singel «Should Have Known Better» finner sin klangbunn fra samme sted som Illinoise-høydepunktet «Casimir Pulaski Day»: Sufjans stemme i hovedsetet, bare så vidt hjulpet videre av sparsom akustisk gitar, myk koring og spillehjelp fra Laura Veirs, S Carey og Casey Foubert (m.fl.).

Samtidig som han ser seg tilbake i melodiene, går tekstene veier vi ikke er vant dem. Carrie & Lowell fremstår som en dypt personlig, noen ganger sjokkerende grafisk utlevering av det å ha vokst opp med en (nå avdød) mor med rusproblemer, depresjoner og mangel på kontakt. Nå når hun er død tas vi med på en reise fra han er en sint, ung og forlatt gutt via opp gjennom oppveksten til han nå står igjen og angrer på at han ikke skrev flere brev. Denne materien tilnærmer han seg nesten barnslig direkte, som «you checked your texts while I masturbated» i «All Of Me Wants All Of You» og «There’s blood on that blade – fuck me, I’m falling apart» i «No Shade In The Shadow Of The Cross». Mange steder på albumet bryter han ned denne barrieren mellom persona og person, og i starten er det litt vanskelig å ta innover seg denne siden av Sufjan, som frem til nå har funnet sin fanskare i den uforlignelige miksen av inderlig stemmebruk, ironisk distanse og vittige referanser, som fortsatt-innertieren «John Wayne Gacy, jr.», «Get Behind Me, Santa!» og «Inaugural Pop Music For Jane Margaret Byrne».

Derfor er det rart, og etter hvert forfriskende, at han nå går personlig til verks. Selv om alle låtene er temmelig like i sin sparsommelighet er det samtidig det albumet der Sufjans stemme kommer mest til rette av alle hans utgivelser. Kanskje spesielt rørende er «Drawn To The Blood», der religion møter realitet «for my prayer has always been love, what did I do to deserve this?» og perfekt kapsler inn den stemningen og uroen som det nå tas oppgjør med over elleve låter som river i hjertet.


Carrie & Lowell er ikke hans beste album. Det er fortsatt Illinoise, som med sin fargesterke palett, innovative orkestrering og rike tekstunivers i enda større grad hvorfor han er en vår tids mest respekterte og unike artister. Allikevel har dette blitt et vondt, meningsfylt og sterkt møte med hans indre demoner, tonesatt av noen av dette tiårs vakreste melodier. Albumbeste «Fourth Of July» er muligens det tristeste stykket musikk jeg har hørt dette tiåret, og kroner derved et album som viser at det av og til holder å ha et stort hjerte for å bore seg inn i lytterens.

Jørgen Hegstad