Hvis man bare skrur av den biologiske GPSen idet Best Coast går på til «When The Sun Don’t Shine» kan man et øyeblikk føle at man er på Coachella i California, og ikke Øyafestivalen. For når den hete solsteiken, de vakre – og selvbevisste – menneskene og tonene av LA-bandets skranglete surfpop møter hverandre er det vanskelig å ikke drømme seg bort til en musikkfestival på vestkysten av USA.
«Thank you for watching us. It’s so beautiful here,» sier bandleder Bethany Cosantos før låt nummer to, «Crazy For You». Men det er vanskelig å tro henne. Måten hun sier det på vitner nemlig om at dette kun er rutinepreik – og at hun ikke en gang er interessert i å gjøre en innsats på å dekke over det.
Og det er kanskje forståelig, for konsertens første halvdel er dørgende kjedelige greier. Joda, kutt som «Last Year» og «The Only Place» fra The Only Place av året, samt «Summer Mood», er kanskje lyden av det perfekte instagramøyeblikket, men bandets fremførelse er lite annet enn fryktelig forglemmelig.
Konserten tar seg riktignok opp når Best Coast beveger seg inn mot de mest sensommerdøsige sidene av katalogen, som Real Estate-aktige «Our Deal» og «How They Want To Be». Nå virker det også som Cosantinos faktisk begynner å sette pris på å skulle spille i Norge, for latteren mellom låtene blir stadig mindre anstrengt på vei mot den riktig så fine avslutningen med «Boyfriend».
Si hva du vil, men katalogen til Best Coast er svært ensformig. Og i en setting som dette – en søvnig og glohet ettermiddag – burde nettopp dét passe som smurt. Men da bør langt mindre enn halve setlisten være unnagjort før bandet på scenen begynner å spille ut av lyst, og ikke rutine.
Kim Klev
