Hva med litt Kamasi Washington, Hanne Hukkelberg, Converge eller Smerz i øregangene når vi går inn i den kaldeste perioden?
P3s musikkfolk har samlet sammen over en tjuetalls med godbiter – for øvrig samlet sammen i en hendig spilleliste – som forhåpentligvis kommer til å falle i smak.
La snøen falle.
Marit Johansen, anmelder:
The War on Drugs – «In Chains»
Det er ikke ofte hver eneste låt på et album føles som en hel EP. A Deeper Understanding er The War On Drugs’ femte album, men du finner fortsatt noe av den lavmælte indiesjarmen til tross for den grandiose og stadiumsnære tilnærmingen frontmann og studioperfeksjonist Adam Granduciel nå har tilført. Spesielt «In Chains» er et eksempel på alt dette med sin gjennomførte dramaturgi i de drøye sju minuttene den varer. Det finnes aldri et kjedelig øyeblikk med The War On Drugs, uansett hvor langt Granduciel drar det.
yaeji – «drink i’m sippin on»
yaeji er et av kroneksemplene på at 808s er tilbake for fullt, og har klart å snike seg inn på spillelisten min med den så og si koreansktalende «drink I’m sippin on». Du trenger ikke å kunne koreansk for å blir hypnotisert av den lavmælte repetitive trap-babyen av en låt, som forøvrig omhandler følelsen av å være full, til tross for at du ikke har drukket. Aldri har det å være distré og litt uskyldig fjern vært mer greit og passende til en apatisk årstid.
potsu – «homeshook»
Den 19 år gamle produsenten som står bak tre låter fra XXXTentacions 21 er også ansvarlig for et av årets kuleste downtempo album. potsus debutalbum Silent Dialogue har av en eller annen grunn forsvunnet fra Spotify, men sjekk ut plata på SoundCloud 100% gratis. Singelen «homeshook» har uansett klart å holde seg fast til Spotify og gir den kjipe grå dagen din myk lo-fi trip-hop uten noen masete vokaler. Kun delikate beats her i gården.
Olav Haraldsen Roen, anmelder:
Aiming for Enrike – «Lactic Acid Trip»
Aiming for Enrike sin ferskeste plate, Las Napalmas, er alt annet enn kjedelig. Dette er sigg i slalombakke, bestemors eplekake, 60 meteren baklengs på truger og breisladd med gressklipper-traktor limt sammen til en livsbejaende eufori av en rocke-kollasje. Mer intrikat looping, for ikke å nevne mesterlig samspill skal du lete lenge etter. «Lactic Acide Trip» er et fint sted å begynne.
Enslaved – «Storm Son»
«Storm Son» inneholder alt som gjør den nyeste Enslaved-skiva til den festen den er. Det elleve minutter lange intro-sporet er en kontrastfylt reise gjennom det myke, det harde og alt midt i mellom. Mesterlige tema-utforskninger med meditative kvaliteter og knallharde riff satt sammen med en upåklagelig miks. Fy faen så bra.
Kristine Alstad, research:
Hanne Hukkelberg – «IRL»
Hukkelberg er eksemplarisk når det kommer til den nordisk-episk-elektroniske sounden som både Emilie Nicolas og Highasakite har (Emilie Nicolas og Ingrid Helene Håvik er forøvrig med på hver sin låt på denne plata som kom 1. november). Et refreng med trippel Hukkelberg-vokal og samples fra ugler er noe man kan godte seg med i vintermørket.
Girlhood – «Baby Teeth»
Londonbasert r&b-duo, med vokalisten Tessa Cavanna og produsent Christian Pinchbeck. Cavanna har en nydelig stemme som minner svært mye om Amy Winehouse. Denne låta er en blant flere som er verdt å sjekkes up på debut-EP-en Girlhood Vol. 1.
Ali Soufi, anmelder:
Ty Dolla $ign – «Ex» feat. YG
Aiaiai. Sexentrikerens pottåkete univers fortsetter å fascinere. På «Ex», som handler om – ja, du tippet riktig, eks-kjærester – har Ty Dolla $ign med seg sambygding YG. En frodig og sensuell r&b-sak som henter samples fra en remiks av 112 sin «Only You». «Ex» føles bare riktig, og det samme gjelder for øvrig albumet Beach House 3 som sporet er hentet fra.
Amund Grepperud, produsent:
Floating Points – «Ratio»
Du rekker flere kilometer med løpeskoene i løpet av de nesten 19 minuttene «Ratio» varer. Britiske Sam Shephard lager hypnotiserende elektronika som ofte føles som en reise, og hans nyeste utgivelse er skapt for klubben (vinylen er delt opp med trommer og bass på en side og synth på den andre – til glede for DJ-ene). Hvis du i tillegg til refleks har hodelykt som lyser opp den høstmørke veien blir løpeturen nesten som å være på diskotek.
Nicolay Woldsdal, anmelder:
Iglooghost – «Sōlar Blade»
En skal ikke kimse av å bli kalt den neste Aphex Twin av Flying Lotus, noe nettopp irske Seamus Mallaigh ble. Det førte til at han fikk etablere sin hjemmebase på Flylo’s plateselskap, Brainfeeder, hvor han ga ut sin futuristiske debut Neō Wax Bloom i slutten av september. Albumet er stappa med sukret, kreativ og sinnssyk elektronika, som lyden fra en febrilsk, syrete arkadehall i hjertet av Tokyo. Én av de lettest fordøyelige låtene herifra er «Sōlar Blade», som er litt som å høre Cashmere Cat på steroider med en klype SOPHIE inni miksen.
U.S. Girls – «Mad As Hell»
Litt Baccara, litt Blondie og en del politisk brodd. Amerikansk-kanadiske Meghan Remy har under kunst-pop-monikeret U.S. Girls gitt ut singelen «Mad As Hell», og med dèt gitt protestmusikken et frydefullt og dansbart ansikt. Nå følger Remy opp 2015s kritikerroste førsteplate Half-Free med gallopperende disco og hennes oppslukende, karakteristiske vokalprestasjoner der hun synger med begge mellomfingre i været til dagens politiske klima.
Kamasi Washington – «Desire»
Kamasi Washington er «han saksofon-fyren» som har vært med på å jazze opp godsakene til folk som Kendrick Lamar og Flying Lotus. EPen Harmony of Difference, som kom tidligere i høst, er en aldri så liten skatt. Fordi de seks sporene går så sømløst inn i hverandre – med guddommelige «Truth» avslutningsvis – er dette egentlig én 31 minutter lang komposisjon, som virkelig er laget med masse kjærlighet. Musikken her er mildt sagt enestående, og det eneste logiske å gjøre om du vil gi denne en sjans er å starte fra begynnelsen med «Desire».
Ruben Gran, programleder:
Converge – «Arkhipov Calm»
Verden slik vi kjenner den hadde sannsynligvis sett annerledes ut om det ikke var for den sovjetiske offiseren Vasili Arkhipov og roen han beholdt i en undervannsbåt i 1962. Han og hans ro i en stressa (for å si det mildt) situasjon gjorde at det ikke ble sendt atomraketter mot amerikanske styrker. Det ble ikke tredje verdenskrig den gang. Men det ble vital, krakilsk og herlig heseblesende musikk fra Converge av det.
Phoebe Bridgers – «Funeral»
Hun har gitt ut musikk via Ryan Adams, hun henger og spiller med Conor Oberst, hun synger om barn som dør og om å få blackout i bilen. Dessuten har Bridgers en nabojenta-kvalitet i stemmen som gjør at hun virkelig synger til meg. Debutalbumet Stranger In The Alps har flere høydepunkt, «Funeral» er sannsynligvis det tristfineste.
Rhye – «Taste»
Kunsten å være overveldende uten å være insisterende er noe all musikk burde trakte etter. Rhye sin bedagelig funky og myke groove trygler meg aldri om å bli likt, ikke engang når strykerne eller klarinetten kikker frem og vinker. Det skjer enormt mye i denne sangen (for øvrig et godt omen for det kommende albumet), men alt henger fascinerende ihop. Definitivt musikk etter min… taste.
Yordana Lieng Jakobsen, anmelder:
Moses Sumney – «Don’t Bother Calling»
Etter å ha introdusert verden for en rekke vakre, melankolske og jazzete singler siden 2014, har Moses Sumney omsider sluppet debutplata Aromanticism. Til tross for at låta «Plastic» har over fire millioner streams på Spotify så er muligens Moses Sumney et ukjent navn for mange her til lands. Så la meg gi deg gleden av å oppdage en gjemt neo-soul perle! Med sin fløyelsmyke crooning og følelsesfulle formidling av moderne kjærleik har han skapt et magisk uttrykk som virkelig varmer deg opp innvendig.
Nilüfer Yanya – «Baby Luv»
Råkul dame-alert! Nilüfer Yanya er en spennende britisk nykommer som blander r&b, soul, jazz og indie til noe helt eget. Resultatet har noe herlig lo-fi og upolert over seg, men er samtidig svært behagelig og lett å like. Der hennes tidligere låter har et mer energisk, jazzete pop-preg, er «Baby Luv», med kun en enkel gitarlinje, råere, mindre melodiøs og mer emosjonell. Nilufërs hese, nochalante vokal har blitt en gjenganger på mine spillelister i løpet 2017 og det kan se ut til at dette blir nettopp hennes år.
Ida Eline Tangen, produsent
Smerz – «No Harm»
Den shufflette elektroniske beaten spraker i høyttalerne, når den norske duoen «Smerz» byr på mer smått, ubehagelig alternativ r&b. Dette er grumset, nakent og fengende. Den drivende svale vokalen binder det hele sammen med tekstlinjene «I wanna feel you. I wanna feel something», og drar meg ut av den påbegynte vinterdvalen, med en følelse av «noe».
Menke – «Moln»
Norsk/svenske Menke er signert av tidligere Swedish House Mafia-medlem Steve Angello, og debutsingelen er en tolkning av Karin Boyes dikt «Moln». En noe spesiell kombo, uansett – dette er bare så drøyt vakkert! Jeg skal pakke meg inn i teppet forran panelovnen, nyte «Moln» på repeat og vente på mer fra produsenten, låtskriveren og multiinstrumentalisten Menke.
Wolfgang Wee, produsent:
Vice – «Obsession» (Roisto Remix)
Den beste franske discoen akkurat nå – kommer fra Finland. Roisto holder til i en dyp, mørk skog helt nord i landet, hvor han pusher Daft Punk-verdig nu-disco som få gjør etter ham.
The Knocks – «House Party»
Kompisene til Lemaitre har vært i flytsonen en god stund nå, og er for tiden aktuell med rolig, vorspielvennlig pianohouse med en fransk touch.
Kinobe – «Thought It Was You»
Nydelig, varm, instrumental trip-hop-aktig låt fra en britisk elektronikaduo som har holdt på noen år, kan minne om både Røyksopp og Ralph Myerz sine 2000-høydare.
Ingrid Haugen Nonskar, anmelder
A-Trak & Baauer – «Fern Gully»
To legender innen bass og drop har slått seg sammen for å by på helt fersk klubb i movember-kulda. Heite trommerytmer tar deg langt inn i jungelen, mens en bukett av fete samples ligger solid i bunn. I tillegg får vi en nostalgisk tur tilbake til old school videospill i de melodiøse overgangene. Sees på dansegulvet!
Sampa The Great – «Black Girl Magik»
En ung og lovende godteripose av jazzete hip hop og poetisk rap. Sampa The Great har enn så lenge gått under radaren, men denne dama fortjener all oppmerksomhet rettet mot seg. Den kraftfulle teksten på «Black Girl Magik» er satt over et nydelig komponert pianospill og låta vil garantert varme ørene dine. I tillegg får vi servert en stemme som smelter på tunga av gjesteartist Nicole Gumbe.
Lunice, SOPHIE, Le1f – «Drop Down»
En god dose trap, beihard rap, med SOPHIEs karakteristiske lydbilde på toppen av det hele. Denne bangeren er kanskje litt i det eksperimentelle hjørnet, men uten tvil en svært vellykket produksjon. Den boblende beaten fyller på med gode vibrasjoner, mens den røffe, nesten skjærende tromme-sampelen gir låten et mer komplekst og rått uttrykk.
