Årabrot - Solar Anus

Stagnert nybrottsarbeid

Årabrot står trolig urokkelig ved sin posisjon som Norges mest spennende metallband, på tross av at deres femte studioalbum lider under manglende utvikling.

Årabrot er med liten tvil det metallbandet som ruver desidert høyest på kredlista i Norge. Det er ikke uten grunn. Kjetil Nernes og hans kompanjonger har siden debutalbumet seks år tilbake gitt ut en bråte utgivelser som konstant står på en knivsegg mellom det ekstremt primitive og det høykulturelle. Uttrykket, bestående av rustne og seige gitarriff, morderisk tromming og ofte massive støyvegger, kulminerte på deres forrige albumutgivelse, Revenge, der dronete og basstunge metallspor levde i en perfekt symbiose med korte, aggressive og støyete punkspor.

Nernes og venners femte studioalbum, Solar Anus, er også den femtiende utgivelsen til Fysisk Format, landets kanskje mest kompromissløse plateselskap. Det har blitt nevnt at nettopp dette albumet skulle stå som et slags veiskille fra Revenge, noe det på mange måter også er. Dessverre.

For der Årabrot tidligere har alltid føltes nytt og overraskende, gir Solar Anus et inntrykk av at bandets utvikling har stoppet opp, og de konstante soniske overraskelsene som tidligere har gjort dette bandet til et av Norges mest sensasjonelle band uteblir i stor grad. Dermed oppleves Årabrots kanskje største styrke noe hemmet; denne evnen til å tilnærme en mørk, dyrisk og tvangstrøyebefengt støyrock med kunstneriske elementer og pretensiøse ideer.

Det er liten tvil om at bandets ambisjoner fortsatt vil marsjere over hodene til de aller fleste. Produsentspakene er tildelt Steve Albini, mannen som blant annet står kreditert som produsent for Pixies’ Surfer Rosa og Nirvanas In Utero. Albinis innspillingsteknikker har i så måte skinnet over på Årabrot – der ideen om å spille inn låtene live i studio står sentralt – noe som for Solar Anus’ del har ført til ufortjent blodfattig lyd. Dermed mangler sterke og brutalt seige spor som «Valkyrie» og «The Wheel Is Turning Full Circle» slagkraften som tidligere har gjort mange Årabrotlåter direkte fryktinngytende. Samtidig har dette ført til at arrangementene tidvis føles i overkant enkle, som den kjipe orkestrale koringen på «Auto Da Fe».

Årabrot fremstår kanskje enklere arrangert og mer ensporet enn noen gang, men det er tross alt Årabrot vi snakker om. Solar Anus’ ni minutter lange tittelspor er en overveldende affære, og står igjen som det største gjenskinnet av elementene som virkelig gjør Haugesund-bandet så fantastisk. I tillegg er «And The Ass Has Spoken» en lyrisk obskur sak, med den gjennomgående tekstlinjen «And he was looking at them/as if the ass had spoken». Overraskelsesmomentene ved Solar Anus er kanskje vondt få til Årabrot å være, men det skal trolig mye til for å kunne vippe haugesundingene av tronen som kongerikets mest kredible metallband. Enn så lenge.

Kim Klev

  • Lingu Isten

    Erm… du anmelder… du skriver: «I tillegg er “And The Ass Has Spoken” en lyrisk obskur sak».
    Du vet at «ass» ikke nødvendigvis er rompe?