Steve Mason - Sjøsiden, Øya 2013

Steve, kuling

En tilbakelent Steve Mason strålte om kapp med ettermiddagssolen på en av årets første Øya-konserter.

Langt fra alle er klar over dette – trolig heller ikke majoriteten av de oppmøtte foran Sjøsiden på Øyafestivalens første dag – men skotske Steve Mason (44) står for et av årets hittil aller sterkeste album.

Monkey Minds In The Devil’s Time, den tidligere Beta Band-vokalistens andre plate under eget navn, er nesten sjokkerende vellykket: Tjue spor som vaker mellom fragmenter og regelrette anthems, rettferdig harme og hjerteskjærende interspeksjon, knallsterk melodiføring og tydelig vilje og evne til eksperimentelle grep. Kall det gjerne pop, men Masons univers rommer i tillegg andre viktige ingredienser – deriblant dub, funk og hiphop.

Steve Mason på Øya '12. Foto: Mattis Folkestad, NRK P3
Steve Mason på Øya ’12. Foto: Mattis Folkestad, NRK P3

Se flere bilder fra Øya ’13 her!

På Øya har Steve Mason med seg fire jevnaldrende musikere – alle kledd i blått for anledningen, som for å visualisere musikkens og tekstenes grunntone. Men det skal kjapt vise seg at det er liten grunn til å frykte noen fråtsing i tristesse denne ettermiddagen. Det er snarere noe standhaftig og seigt oppløftende over låter som «Lost & Found», «Oh My Lord» og «Am I Just A Man», som alle kommer i velspilte og konsise tapninger.

Mason synger uaffektert og nydelig, ikke minst på dempede «Boys Outside» – et tidlig høydepunkt. Han er i strålende humør, med ironiske henvisninger til (det foreløpig fiktive) albumet I’m So Fucking Happy. Tidvis føles nesten mannens betydelige politiske slagside i overkant nedtonet.

Men når han takker av med to av de beste (og sinteste) øyeblikkene fra sitt nye album – de like deler funky og storslåtte knallperlene «Fire!» og «Fight Them Back» – kan og bør han ha fått et knippe nye venner her til lands.

Marius Asp