Sia - 1000 Forms of Fear

Stirrer frykten i hvitøyet

Sia Furler trosser sceneskrekken med sin potensielt platinaselgende sjetteplate.

1000 formsEt veldig paradoks hviler over 1000 Forms of Fear: Sia Furler beveger seg mot sitt store internasjonale gjennombrudd, men ønsker aller helst å forbli i skyggene. Etter at forgjengeren We Are Born markerte seg på en rekke salgslister – inkludert en god nummer to i hjemlandet Australia – kastet sceneskrekken henne med hodet først inn i veggen.

Lytt til 1000 Forms of Fear: Spotify | Wimp

I etterdønningene av tolvstegsprogrammet har 38-åringen forvaltet sin forkjærlighet for storøyd listepop ved å arbeide i kulissene til blant andre David GuettaRihanna og Beyoncé – merkevarer som er mer gjenkjennelige enn hennes. Enn så lenge, i hvert fall. Den platinaselgende øreormen «Chandelier» er ikke noen spektakulær låt i seg selv, men takket være Sias vanvittige vokalprestasjon løfter den seg fra nok en flott festhymne til en kampsang større enn livet selv.

Så langt har Furler forsøkt å flytte fokuset fra ansiktet sitt og over på den karakteristiske bobsveisen – som både pryder albumomslaget og fungerer som hennes stand-in i både musikkvideo- og livesammenheng. Så får vi se hvor lenge dét holder paparazzifotografene på trygg avstand. Jeg håper i alle fall på Sia Furlers beste.

Sia – «Chandelier»

For selv om «Chandelier» – kanskje ikke overraskende – utpeker seg blant låtene på den Greg Kurstin-produserte sjetteplata, er det likevel mye annet snadder å hente på 1000 Forms of Fear. «Free the Animal» leker seg i samme tropiske funklandskap som ville følt seg som hjemme på Nikki NackTune-Yards’ ufint forbigåtte album av året, mens «Eye of the Needle» er det nest beste Furler og Kurstin kommer å jage etter stjernene.

Med unntak av foruroligende «Straight for the Knife», inneholder 1000 Forms of Fear til gjengjeld en del kraftballader som mangler et register på høyde med Sias strupe. «Big Girls Cry», «Cellophane» og The Weeknd-gjestede «Elastic Heart» er mer eller mindre fine kutt, men får samtidig «den plagede popartisten» til å fremstå som et halvtraust albumemne. Og uansett hvor mye jeg har lyst til å elske «Fire Meets Gasoline», høres det litt for mye ut som Furler har fått låne «Halo«-hooket som takk for hjelpa med «Pretty Hurts».

1000 Forms of Fear er nok ikke Det Store Popalbumet man muligens har satt feriepengene på. Men slike plater har historien vist oss at det kan gå lenge mellom. Da kan det være best å nyte dem for det de er: En kolleksjon med et par-tre potensielle favorittlåter. Iblant er det godt nok.

Kim Klev