Etter eventyrlig suksess med singelen «Can’t Feel My Face» og den tilhørende platen Beauty Behind The Madness, er det ikke urimelig å forvente at Abel Tesfaye vil dykke enda dypere inn i stjernelivets opp- og nedturer. Den kanadiske 26-åringen har tross alt vist seg som en mester i å skildre privilegert tristesse, eksess og tomhet.
Noe mer overraskende er det kanskje at han denne gangen har kroket ihop med den franske elektronikaduoen Daft Punk, som jo ofte befinner seg i den helt andre enden av humørspekteret – seinest med «Get Lucky» og det duse, tilbakeskuende moderalbumet Random Access Memories.
«Starboy» høres først og fremst ut som en snikende og tilbakelent appetittvekker på det kommende Weeknd-albumet ved samme navn. Med unntak av noen subtile vokalgrep er det vanskelig å identifisere det spesifikt daftpunkske ved dette samarbeidet, uten at det nødvendigvis er noe problem. Snarere gir sangen – særlig i starten – assosiasjoner til det tidlige 00-tallets minimalistiske, lett truende r&b, som perfeksjonert av blant andre The Neptunes.
The Weeknd feat. Daft Punk – «Starboy»:
«Look what you’ve done/ I’m a motherfucking starboy», synger Tesfaye på refrenget, og resten av låten brukes på å drøfte sjalu hatere, kokainsnortende elskere, bukselommer som tynges ned av cash, Lamborghinier, Bentleyer og – dunkende under det hele, ikke minst musikalsk – et mer eller mindre ektefølt ønske om noe mer («house so empty, need a centerpiece»).
En observant og humorinteressert lytter vil umiddelbart kunne høre (den utilsiktede, antar jeg) likheten med South Parks Kanye West-parodi «Gay Fish», men alvorlig talt: «Starboy» slentrer seg gradvis innpå deg med enkle, melankolske og eskalerende virkemidler. Ingenting å hisse seg opp voldsomt over, men veldig lett å nyte idet hverdagen truer med å overmanne oss.
Marius Asp
