På fjorårets oppløpsside slapp den driftige hiphopringreven Don Martin kuttet «Æresdrap». Det energiske sporet overrasket, og karen som har vært en synlig figur i rap-Norge i to tiår fikk mange anerkjennende nikk. For Romsås-mannen har jobbet som DJ og generell hiphop-aktivist veldig lenge, som Gatas Parlament-medlem og altmuligmann innenfor miljøet. Nå er 34-åringens offisielle solodebut på morsmålet endelig ute.
Sammen med Tommy Tee, norsk raps produsentbauta, har Don Martin – mannen med den uortodokse flyten – børstet støvet av harddisker og hentet frem eksemplariske hiphop-produksjoner Tee spilte inn for ti år siden. Nesten halvparten av låtene på En gang romsåsgutt, alltid romsåsgutt stammer fra den perioden.
Tees lek med og disponering av det klassiske hiphopsoundet («Nummer 1»), og måten han anretter produksjoner med synth og stadion-vennlige trommer, eksemplifisert i Oslo-hyllesten «Nilsen», gir en tydelig og opplagt rapper spillerom til å dele sitt univers.
Se musikkvideoen til singelen “Nilsen”:
Ellers finner man høydepunkter når «duoen» skyter ut brystet i Kaveh-gjestede «Ill Dante», lekre «Matpapir», og når langfingeren flekkes opp mot slitsomme fanboys i «Talk Attack». En relativt fersk Årets Urørt-vinner i Phil T. Rich gjør for øvrig en strålende parodi på innpåslitne tilhengere her.
Den kompromissløse tilnærmingen til hovmesteren og konferansieren er kanskje utrendy – på en bra måte. Overskuddsprosjektet En gang romsåsgutt, alltid romsåsgutt – som med hell kunne ha skåret vekk tre, fire spor og etterlatt et mer effektivt inntrykk – gir like fullt et velkomment avbrekk når man når veier det mot refrengtungt poprap og banal hedonismerap. Denne er til headsa.
Ali R. S. Pour
