Jeg kommer i farten ikke på så veldig mange band under årets by:Larm med like hørbare stadionambisjoner som den norsk-britiske kvartetten Carnival Kids.
Dermed virker det noe underlig at de har blitt flyttet til en mindre scene enn de spilte på i fjor – siden da har de tross alt sluppet et debutalbum som bygger videre på den utadvendte, hardtslående rocken som sendte dem til Urørtfinalen 2014 med det tettknadde anthemet «What To Do Within A Dream».
Selv om While The World Keeps Ending har sine mangler – ikke minst når det kommer til melodisk særpreg – burde alt ligge til rette for en heidundrandes konsert på Rockefeller denne kvelden: Det er jo først og fremst et liveband Carnival Kids er. De tre instrumentalistene jager hverandre gjennom nedover de mest halsbrekkende avenyer, og vokalist Eric Molumby er den trygge og autoritære frontmannen som knytter det hele sammen. Slik blir det imidlertid ikke, og mye av grunnen ligger utenfor guttenes egen kontroll.
Lyden på Rockefeller fortjener et eget avsnitt. Den er ullen og ubalansert, og jobber mot bandet fra kveldens første (og eneste gamle) låt, nevnte «What To Do…». Gitarist Jethro Fox er karnevalets kanskje sterkeste individuelle kort, men som lydbildets spinkleste ledd tildeles han en bortimot umulig oppgave. I situasjoner som dette ville de tjent grovt på å forsterke liveuttrykket med en ekstra gitarist.
Kanskje er det frustrasjon som gjør at firerbanden fremstår mer passive enn jeg har opplevd dem tidligere. Det grønsjete hvileskjæret «Every Atom In Me» fungerer godt, sikkert fordi nyansene får utfolde seg i et roligere tempo. Avsluttende «Lateral Living» og «Unsung Ending» truer såvidt med å tenne en gnist i et publikum som aldri helt lar seg overvelde av begivenhetene på scenen, men det blir for pent og pyntelig. Bedre lykke – og lyd – på lørdag, kids.
Marius Asp
