Paperboys: The Oslo Agreement
[Bonnier/Amigo]
The Oslo Agreement er for mye leirbål til å bli en brannfakkel.
Paperboys er altså tilbake med en trad.arr-korslag-banger i bagasjen, Anders Møller bak miksepulten og et nytt voksent image, skal vi tro tabloidene. Dessverre betyr «voksent» i hip-hop-sammenheng, og særlig her til lands, en haug med klimpring, overfunky basslinjer og tidvis dvaske, organiske live-trommer. MadCon fulgte oppskriften på An InCONvenient Truth og kompis Vinni følger den delvis her (selv om Vinni sjeldent nikker i soul-retninga Tschawe og Yosef prøvde seg på sist). Sannsynligvis er opplegget morsomt for folka selv, og det er utvilsomt et smart trekk sett fra et marketing-synspunkt.
Musikalsk derimot, blir vridningen mot overdreven instrumentering ofte så lite kompromissløst at det blir fullstendig uinteressant. En felle The Oslo Agreement tidvis tramper begge bena nedi.
Ikke at det ikke er gode ting å skrive hjem om også herfra. Vinni er og blir en dyktig rapper. Utviklinga er kanskje ikke banebrytende, men han skriver uten tvil de beste engelskspråklige tekstene har til lands. Og når ting skrus til ordentlig i det lovende, seige el-gitardrevne Outkast-ishe førstesporet «The Way», Vinni kjører avhengighetsproblematikken helt ut over skeiv gitar i «12 Step» og man har spilt «On a High» varm er det ingen tvil om at det er et potensiale til å krysse over uten at det blir tamt.
Derfor er det så synd at lydbildet tidvis er altfor rundt, jovialt og mostandsløst til at det kan fordøyes i det hele tatt. «Into The Same» blir overtydelig gitarklimprende nostalgisk, «After All» er jazza voksenpop på sitt grusomste,«The Greatest Thing» står på stedet hvil med samme selvhøytidelige leirbål-jamming i bunn. Hvis du syns Timbuktu sine siste greier er fantastiske er sannsynligvis dette noe for deg. Det synes altså ikke jeg. Forøvrig viser den umotiverte bruken av Thom Hell og Sivert Høyem som gjestevokalister mot slutten seg som bedre nyhetssaker enn musikalske tilskudd.
The Oslo Agreement er sprikende og lite helhetlig, med en god del dødpunkter og tre sterke låter pluss en monsterhit. Men først og fremst er det et overprodusert forsøk på å ta Paperboys i en ny, lite overraskende retning. Med fare for å fremstå som en konservativ tilbakeskuende fyr som runker til fortida – noen som husker «It’s Paper»?
Andreas Øverland
