Uromantisk telttur

Alex og jeg har vært på en romantisk telttur. NOT! Haha, det er det minst romantiske jeg har vært med på i hele mitt liv.

Bål under stjernene, ulltepper, god mat og godt selskap.

Jeg likte jo tanken på telttur. Bål under stjernene, ulltepper, god mat og godt selskap. På papiret ser det bra ut. Vi rakk ikke å slå opp teltet engang, før ting begynte å gå nedover. Altså, når man ender opp med å campe midt i en beverreir, da er jo ikke utsiktene gode. Legg på regn, vind, kulde og en kjæreste som er mer opptatt av stokkender enn deg selv, så er vi der.

I tillegg til alt kaoset dere fikk se i programmet, ble det også nok dramatikk etter tv-teamet hadde pakket og dratt for natten:

Jeg nektet å gi opp det romantiske ved en telttur, og lette meg frem til et sted litt lenger unna, med le for vinden. Der tente vi opp et nytt bål, og satte oss til med ulltepper og hjemmelaget sjokolade. Mens vi satt der i bekmørket, langt inne i skogen, høre vi tunge skritt ca ti meter unna oss. På skrittene hørte jeg tydelig at dette enten var et menneske, eller et veldig stort dyr. Alex, som ikke akkurat er den tøffeste jeg kjenner, stivnet helt. Jeg snek meg mot lyden med lommelykta, og lyste kjapt rett mot der lyden kom fra. Der var det ingenting. Da kjente jeg faktisk at jeg ble litt redd. Fikk følelsen av det var noe/noen som gjemte seg for meg.

Jeg fant frem både øksa og kniven som vi hadde med oss, og holdt en i hver hånd. Jeg var faktisk sikker på at noen skulle drepe oss.

Jeg ville aller helst bare dra hjem. Men vi var jo langt inne i skogen, og det hadde ikke blitt lett å finne frem i mørket. Jeg tenkte at det beste var å gå tilbake til teltet. Vi sa ingenting til hverandre, for det er så lett å skremme opp hverandre i sånne situasjoner. Inne i teltet tenkte jeg «herregud, det var bare et dyr – slapp aaaav». Men så, så hørte vi skrittene igjen, RETT UTENFOR teltduken! Noen gikk frem og tilbake. Så redd som jeg var da, har jeg faktisk aldri vært før. Jeg fant frem både øksa og kniven som vi hadde med oss, og holdt en i hver hånd. Jeg var faktisk sikker på at noen skulle drepe oss. Det høres helt fucka ut, I know, men jeg fant ingen annen forklaring på hvorfor noen gikk utenfor teltet vårt. Alex feiga helt ut. Han bare lå der med store øyne.

«Jaja, bare sov du gutten min, så kan jeg redde livene våre så lenge».

Jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle gå ut og komme personen i forkjøpet, eller vente til noen kom inn i teltet. Jeg gikk for det første, og satt bare og ventet. Og det rare er at jeg tenke, «nå dør vi kanskje», og det får være greit. Hvis det er det som skal skje, så må det bare bli sånn. Jeg satt klar på tærne i kanskje en halvtime, men ingenting skjedde. Alex sa: «Ida, kan vi ikke bare sove, så kanskje alt er over når vi våkner?» Jeg tenkte «jaja, bare sov du gutten min, så kan jeg redde livene våre så lenge».

Men det slapp jeg, altså. Etter hvert hørte jeg ingen flere skritt. Jeg lå våken i noen timer, også sovnet jeg. Jeg har aldri blitt så glad for å se kamera-teamet noen gang, som da de vekte oss dagen etter. Konklusjon: romantikken forsvinner bitte litt, når man tror man skal dø.