Gallows – Grey Britain: låt for låt

Om en uke kommer årets beste album. Her får du Pyros gjennomgang av alle de 13 låtene på Gallows – Grey Britain.

Jeg har skrevet mye om dette albumet på denne bloggen, og vi har allerede brukt mye tid på Grey Britain på radioen også. Nå er det endelig klart for at våre kjære lyttere også kan høre albumet i sin helhet. Det slippes i forskjellige utgaver kommende mandag, men fra og med mandag kan du streame samtlige låter på Gallows sin MySpace-side.

Men for å komme til saken. Jeg har hørt på Grey Britain i over to måneder nå, i gjennomsnitt en gang om dagen, og etter mer enn 50 gjennomkjøringer dukker det fremdeles opp detaljer, tekstlinjer, riff og alt mulig småting som hever nivået. Typisk klassiker, altså.

Så her er min uformelle gjennomgang av låtene, én etter én. Håper dere der ute setter like stor pris på Grey Britain som meg, og vi oppfordrer selvsagt alle til å kjøpe albumet dersom du liker det, det seg være digitalt, på CD eller på vinylen som kommer.

1. The Riverbank
- Lyden av elven Thames åpner albumet, før et seigt riff gir vei for Frank Carters snerrende statusrapport fra et øyrike i moralsk og fysisk kollaps. The Riverbank er en dyster, grim åpning som gir signaler om hva som skal komme. Cool Britannia? Great Britain? Ikke faen.
Tekstlinje: We set light to the flag that we used to fly/God help us now, we are ready to die

2. London Is The Reason
- Rett-fram fengende punkrock, med et allsangvennlig refreng som kommer til å gå rett hjem på konserter. Gallows har åpenbart plukket opp et triks og to fra sine kompiser i Cancer Bats og Every Time I Die, riffene på Grey Britain er mer rocka enn på Orchestra Of Wolves. Dødsfett med call-and-response kor på slutten.
Tekstlinje: We hate you, we hate this city

3. Leeches
- Fortsetter der London Is The Reason avsluttet, med et bredbeint riff og Frank Carter i fyr og flamme. Fett breakdown midtveis, som går rett over i et Zeppelin-aktig riff. Veldig effektfullt. Enda mer korsang på slutten, det gir albumet et gjengaktig atmosfære, litt som da du så de første bildene av Guns N Roses på 80-talelt. Det er ikke et band, det er en gategjeng med instrumenter.
Tekstlinje: Forget yourself/you´re all gonna burn in hell/you have no redeeming features og No one is gonna save you now/we´re burning all your churches down

4. Black Eyes
- Åpningen på Black Eyes minner om Kill The Rhythm fra Orchestra Of Wolves, hvor Frank Carter synger over en enkel trommebeat. Her er også en av nøkkelsetningene, Everything is falling apart, som Gallows har brukt til å lage en egen nettside av. Det er jo det Grey Britain handler om, hvordan UK holder på å rakne i sømmene. Mer korsang, dødsfett.
Tekstlinje: I know where you live

5. I Dread The Night
- I følge bandet selv handler denne låten om hvordan den engelske arbeiderklassen sliter seg gjennom uken for å stupe inn i orgier av fyll og lavkvalitets narko når helgen kommer. En slags omvendt Working For The Weekend, kanskje? Refrenget på I Dread The Night (sjekk teksten under) er for tiden min favoritt på albumet. Fengende, rått, nakent og blodig poetisk. Som resten av Grey Britain, for så vidt.
Tekstlinje: And I wanna be anyone in the world but me/trapped in the body of a man defeated/I am the same oft mistakes repeated

6. Death Voices
- Aaaaah, enda et KILLER refreng. De fire hestene av apokalypsen dukker opp, sannsynligvis for å lage helvete og kaos i London fair city. Når Gallows med venner roper ”Four nails/four corners/four riders/four horses/bring me panic/bring me death/bring me war and pestilence”, føles det som å bli dratt i fire retninger av sinte hester på Piccadilly Circus mens det regner blitzende atomavfall fra skitne skyer. Igjen er det basert rundt klassiske riff i skjæringen mellom rock, metal og punk, og når riffet slår inn igjen etter acapella-avdelingen er det bare å reise seg opp, stå på bordet, skrike til taket og moshe som om det var 1986 og Anthrax regjerte verden.
Tekstlinje: Kill yourselves/cause there ain´t nothing else

7. The Vulture (Acts I & II)
- Her skjer det noe på Grey Britain. Den første halvdelen av albumet har vært relativt rett-fram, med kjappe punklåter basert på vers-refreng og et breakdown i ny og ne. Men når The Vulture åpner med kassegitar og øm vokal fra Frank Carter, er det klart at vi har med et mangefasettert album å gjøre. Det åpner som sagt forsiktig, men når Carter synger ”And if the horses don´t drink/drown them in the water”, åpner helvetes porter seg, og Act II viser Gallows fra sin mest metallifiserte side. Enormt driv fram mot refrenget, som er episk punkmetal som jeg aldri har hørt det før. Sjekk også videoen, som kun er Act II.
Tekstlinje: Live by the sword/die for the lord/call down the vulture/to dine on their corpse

8. The Riverbed
- Etter blytunge The Vulture er det flyvåpensirener og flere metalriff som ruller ut av Grey Britain. The Riverbed er litt uortodoks i strukturen, det er lange riffrunder og markeringer før vokalen slår inn, men i likhet med Vultures fungerer det meget bra. Sjekk bassriffingen etter ca 1:40, rett før vokalen dukker opp. Enormt fett med Let it rain-markeringene på slutten, som går over i pumpende doble basstrommer. Carter sa for øvrig i et intervju at låten handler om å spille i band, og hvordan de stoler maksimalt på hverandre.
Tekstlinje: We are the brothers/in my brothers I trust

9. The Great Forgiver
- Her er vi tilsynelatende tilbake til rett-fram punkrock, men masse lekre detaljer i arrangementet gjør at låten høres annerledes ut fra lytting til lytting. Fett gitarspill.
Tekstlinje: There will never be enough forgiveness

10. Graves
- Her skjer det også noe interessant halvveis. Etter høylytt og skriking og riffing fra Gallows, kommer Biffo Clyro-vokalisten inn med dommedagssang over seigt gitarspill. Fascinerende og effektfullt.
Tekstlinje: There are no words to say: I just killed a man

11. Queensberry Rules
- Aiaiai, en låt om klassiske bokseregler. Queensbery Rules handler om knivstikkingen og den brutale gatevolden i England, og oppfordrer vel på et vis til at man må tilbake til de tider da man ikke sparket noen som lå nede. har ikke helt dekodet teksten ennå, men jeg hører Frank Carter skrike noe om en kjøkkenkniv.
Tekstlinje: Live our lives by the Queensberry rules: two fists

12. Misery
- En låt om å ha det kjipt og jævlig, som tittelen hinter om. Visstnok single nummer to etter ”The Vulture (Act II)”. Fra feit bassriffåpning via drivende gitarer og illsint vokal fra Frank Carter. Skikkelig frekk punkelåt, kunne vært på Orchestra Of Wolves.
Tekstlinje: Misery is a cold fuckin slut, but she´s not the end

13. Crucifucks
- Herre jemini, her snakker vi avslutningsspor. All aggresjon, desperasjon og poesi som har samlet seg opp på de 12 første sporene eksploderer i en destruktiv symfoni av elendighet og bittelitt håp. Fra brutal riffing via strykere og tung pusting fra Frank Carter, en perfekt avslutning på et briljant, dyptpløyende album.
Tekstlinje, her tar vi et lite utvalg:
It´s time for us to take a stand
We are dying on our knees in this grey, broken land

Throw the bodies into the street
We are nothing more than rotten meat

The snakes get fat while the good rats die
So all the pigs should be bled dry

And they all march hand in hand
While they rape our green and pleasant land

Dust to dust, earth to earth
All the newborn babies will be drowned at birth

There are no scapegoats left to blame
We brought this on ourselves

When we could have been the change
Grey Britain, let´s start again

Tags: Gallows, Grey Britain, mai, Warner Music