Om en måned slipper Kvelertak sin andre plate, Meir. Vi har hørt platen, og guider deg entusiastisk gjennom låt-for-låt.

Oh yes, Kvelertak er snart ute med sin andre plate, som har fått den enkle og flotte tittelen Meir. For dere søringer betyr det Mer, altså som i “Mamma, jeg vil ha mer sjokoladeis” eller “Pappa, kan du sette på mer Kvelertak på bilstereoen, jeg synes de er så kule”.

Vi har sniklyttet på Meir, og her kommer inntrykket jeg skrev ned mens jeg hørte gjennom platen for første gang. Så for ordens skyld: dette er IKKE en anmeldelse, bare de første, ufiltrerte tankene som flyter gjennom hodet mens Meir står på maks volum hjemme i stuen. Platen slippes 25. mars.

01. Åpenbaring
— Det nye Kvelertak-albumet åpner forsiktig med noe susing, før gitarfeedback kommer inn og bygger opp mot et klassisk åpningsriff. Så kommer én gitar til, trommene virvler litt, enda en gitar melder seg på, og på slaget 01:52 i Åpenbaring kommer Erlend snerrende inn, og Kvelertak er offisielt i gang med runde 2. Perfekt start.

02. Spring Fra Livet
— Denne låten hørte jeg en million ganger da Kvelertak øvet til Lydverket-avslutning i november, men jeg blir aldri lei. Gitarriffet er designet for vinyl (noen andre som la merke til at de mest rocka riffene til Bjarte og Vidar og Maciek låt enda fetere på vinylutgaven av debuten, åpnere og mer på hugget, om det er mulig å si), Erlend sier “uæææh” som ingen andre gjør etter ham, arrangementet gir låten stadig nye overraskelser, og backingvokalen er herlig allsangvennlig.

03. Trepan
— Men så er det brått slutt på allsangen! Black metal-inspirert riffing og totalt fuckings kaos åpner Trepan, før den delen av Kvelertak som elsker classic rock overtar ballet. Midtveis møtes black metal og classic rock, og Kvelertak har laget en av sine hissigste låter så langt. Men det betyr ikke at det kommer et monumentalt kassegitartema mot slutten av låte, altså, for det gjør det selvsagt, med en stå-på-fjell solo svevende oppå. Trepan er for øvrig sluttstykket på en drill, og trepanning er en gammel medisinsk metode man brukte for å bore hull i skallen på folk i medisinske sammenhenger. Slikt man gjorde i gamle dager. Om jeg ikke tar helt feil, kan det også brukes om sånn indisk greie hvor man borer hull i  topplokket for å få et tredje øye utover de to vi allerede har. Noe med å se ekstra dimensjoner.

04. Bruane Brenn
— I´m never gonna work another day in my life! Ska aldri gå på jobb igjen! Eg ska flytta for meg sjøl! Fuck alle! Dersom jeg hadde hørt denne låten da jeg var 14 år, hadde jeg sannsynligvis mønstret på båt, blitt fjellvandrer i Andes, uavhengig østersdykker i Mexico-gulfen utenfor New Orleans eller noe annet frihetsaktig. Av og til lurer jeg på om Bjarte har solgt deler av sjelen sin for å skrive disse riffene her. Eller kanskje han har trepannet et hull i hodet, og ser og hører musikalske dimensjoner vi andre ikke har tilgang til? Så bra er nemlig riffmaskinen han har i fingrene.

05. Evig Vandrar
— Åpner med kassegitar, litt grynting fra Erlend, feedback, før det går rett over i ho-og-hei drikkevise som Vestlandsfanden og Dropkick Murphys drømmer om. Og så kommer et 80-tallsriff oppå der som gjør at knyttneven må reises mot himmelen. Jeg får lyst å drikke eplecider og røyke rullings og gå på pub her jeg sitter på formiddagen, bra tegn.

06. Snilepisk
— Dette er en gammel Kvelertak-låt, visstnok en av de første bandet skrev da de startet. Det høres forsåvidt, den er enklere, råere og mer punkete enn en del av det andre materialet. Om det funker? Jada, selvsagt. Kjapt, in-your-face, hissig og digg.

07. Månelyst
— Det fortsetter i rett-fram drivet, med hardcore-riffing og åpen hihat på broen. Ikke så umiddelbar låt som mange andre på platen, men helstøpt og hissig.

08. Nekrokosmos
— Dersom du konsentrerer deg om de fem første bokstavene i tittelen Nekrokosmos, så skjønner du at dette er en tung, hard låt fra Kvelertak. Arrangementet er typisk Kvelertak, med antydninger til blast beats, før lydbildet åpner opp for luftige gitarer og bluesskala-riffing oppå kassegitarer. Og så DET avslutningsriffet, om du ikke headbanger der gjør du det aldri. Låten tikker inn på over seks minutter, mye grunnet det evigvarende sluttriffet. Nydelig.

09. Undertro
— Nok en fabelaktig tittel fra Kvelertak, og den mest eksperimentelle låten på platen. Mastodon-aktig riff (tenk deres cover av Melvins-klassikeren The Bit), flytende og atmosfærisk arrangement, tungt som tyske tanks i 1942, og når Erlend roper “e det mulig å få litt….rooooooooooo!” er det et av mine favorittøyeblikk på platen. Nok en gang en sjuk avslutning, hvor riffet bare ruller og går inn i solnedgangen. Lite minus for fade out.

10. Tordenbrak
— Dette begynner som rett-frem, rocka Kvelertak, egentlig akkurat slik du tror en låt som heter Tordenbrak skal låte. Men så vare og rekker det med jamming, oppbygging og rifforgie gjennom nesten ni minutter. Røykevennlig for dem som holder på med slikt, headset-vennlig for oss andre, og et lite touch av Motorpsycho-stormannsgalskap mot slutten der?

11. Kvelertak
— Iron Maiden har sin selvhyllest Iron Maiden, Black Sabbath har doom-eposet Black Sabbath, Tubonegro har sin Turbonegro Must Be Destroyed, og nå er Kvelertak i eliteserien av band som skriver sanger om seg selv. Denne låten er akkurat så fengende, allsanginviterende, stadionvennlig og lystig som du kan tenke deg. Jeg tror jeg må dra til Viking Stadion for å se Kvelertak varme opp for Kiss, bare for å høre Erlend og Bjarte & co avslutte konserten med denne. For om de ikke gjør det, blir det opptøyer, gatekamper og verdensomspennende underskriftskampanjer for å få dem til å gjøre det. For øvrig et artig poeng at Kvelertak åpnet sin første plate med å rope “ååååååh, KVELERTAK!”, mens de nå avslutter med “eg sa…KVELERTAK!”. Er det et subtilt poeng om at der de startet et kapittel på forrige plate, avslutter de nå det samme kapittelet? Skal Kvelertak bli vindskeiv indie à la Clap Your Hands Say Yeah Yeah Yeah, eller lage kald elektronikapop for Margaret Berger og Robyn? Eller kanskje bli det nye Meshuggah? Neeeei, tviler på det.

Jeg tror Kvelertak har så mye originalitet og tradisjon i seg at de kan bli et nytt AC/DC (“we didn´t make a new album, we just made another one”) hvor de utvikler seg innenfor sitt eget, strengt definerte univers. Et univers hvor de er ganske så uslåelige (ærlig talt, hvor mange coverlåter av AC/DC har du hørt som klarer å gjenskape grooven til Malcom og gjengen? Retorisk spørsmål, svaret er selvsagt ingen) og utvikler egne koder, arrangementer og måter å spille rock på. For om jeg skulle felt dom over albumet etter bare en-to-tre gjennomlyttinger – noe man selvsagt ikke skal – så hadde jeg nok sagt som man sier entusiastisk i Hollywood: “Hey guuuuyyyys, you did it AGAIN!”.