Rated X het visstnok tidligere Legacy X, men består uansett av en del kjente navn for oss som har vokst opp med hardrocken. Joe Lynn Turner (Rainbow, Deep Purple, Malmsteen, norgesvenn) synger, Carmine Appice (Vanilla Fudge, Cactus) trommer, Tony Franklin (The Firm, Blue Murder) bassist og Karl Cochran (Nuclear Assault) riffer. Låter bra gjør det også. Hvertfall i videoen til This Is Who I Am.

Joe Lynn Turner har vi nettopp hatt som gjest i Pyro, og han er stemmen bak noen voldsomme låter i Rainbow, Deep Purple og sammen med Yngwie Malmsteen. Turner har også samarbeidet litt med en norsk kar som heter Jan Holberg, og gjestet på albumet Jan Holberg Project for en stund siden. Nå dukker det snart opp en dokumentar om Holbergs drøm om å bli rockestjerne. Street Of Dreams heter dokumentaren som følger Holbergs konserter i Norge sammen med Joe Lynn Turner. Tittelen er selvsagt tatt fra Rainbow-sangen med samme navn, og traileren ser ganske forlokkende ut. Litt Anvil-vibb over det hele? Dokumentaren skal visstnok gå på Nrk en eller annen gang i fremtiden. En dvd av filmen er ventet i mars neste år.

Joe Lynn Turner var gjest i halve Pyro. Hele Pyro kan du lese her.

Manowar-Blow Your Speakers

Kiss-Hell Or Hallelujah

The Hex-Sounds Like Hyenas

Rival Sons-Keep On Swinging

Orange Goblin-Acid Trial

Dyst-Judges & Butchers

Zerozonic-Party Pandemonium

Smoke Mohawk-Phantom Spiker

Danko Jones intervju

Danko Jones-Legs

System Of A Down-Chop Suey

Grown Into Nothing-Screamer

Blood Command-Cult Of The New Beat

Joe Lynn Turner-time:

TNT-Intuition

Rainbow-I Surrender

Rainbow-Stone Cold

Yngwie Malmsteen-Heaven Tonight

Deep Purple-King Of Dreams

The Jan Holberg Project-Sense Of Time

Riot-Killer

Herren helt fremst i dette bildet av Rainbow heter Joe Lynn Turner, og han er vår hovedgjest i kveld.

Joe Lynn Turner er en av våre favorittvokalister innen hardrocken. Turner frontet Rainbow på tre strålende plater på tidlig 80-tall, og siden frontet han både Yngwie Malmsteen og sang med Deep Purple. Litt av en karriere. I kveld forteller Joe Lynn Turner fine historier fra et langt liv i rocken. Ikke miss på det.

Vi gir deg også kvinnene der ute muligheten til å vinne de aller siste jubileums-skjortene til Pyro, vi gir deg intervju med selveste Danko Jones og vi spiller helt ny musikk fra Smoke Mohawk, Blood Command og Dyst. Norsk fokus der på slutten…

Come Taste The Band er et norsk hyllestband til Deep Purple, men på Kartfestivalen i fjor gjorde bandet konsert sammen med Joe Lynn Turner (som riktignok har sunget på en Purple-plate, men som er mest kjent fra Rainbow). Nå har det dukket opp en fortreffelig video derfra. Og som overskriften antyder er det hele meget bra.

Den lille karen med den enorme stemmen kommer tilbake til Norge i april for å gjøre klassiker på klassiker sammen med Come Taste The Band.

Joe Lynn Turner laget vidunderlig musikk sammen med Ritchie Blackmore og Rainbow på tre sterke album på starten av 80-tallet, han fortsatte med å hive seg inn i Yngwie Malmsteens band for to album, og sang også senere på Deep Purple-platen Slaves & Masters i 1990. Forrige gang vi så Joe Lynn Turner var da han frontet Over The Rainbow, sammen med andre musikere som har spilt i Rainbow, på Norway Rock Festival i 2010. Det var enormt stas.

Og stas blir det også når Joe Lynn Turner igjen skal samarbeide med det høyst kapable norske Deep Purple tribute-bandet Come Taste The Band på tre konserter i Norge neste år. Sammen lover de låter fra katalogen til både Deep Purple og Rainbow, samt “en og annen låt fra 70-tallet…”. Sjekk oppsatte datoer under.

Fredag 27. april: Parkbiografen – Skien
Lørdag 28. april: Union Scene – Drammen
Mandag 30. april: Sentrum – Lillesand

(Joe Lynn Turner og Come Taste The Band)

Joe Lynn Turner har spilt både med Rainbow og Deep Purple, og stilte velvillig opp da Kartfestivalen spurte om han ville spille sammen med Deep Purple-tributebandet Come Taste The Band. Foran 2000 tilskuere forteller ryktene at det ble en minneverdig kveld. Her ser du opptak fra publikum.

Merk datoen 20. august. I Telemark.

For da kommer nemlig Rainbow-legenden (og legende med diverse andre ting også for den saks skyld..) Joe Lynn Turner for å gjøre en eksklusiv konsert med Deep Purple- og Rainbow-klassikere backet av det eminente norske Purple-coverbandet Come Taste The Band. Pyro hadde gleden av å se Joe Lynn Turner fronte Over The Rainbow på fjorårets Norway Rock Festival, og det var rett og slett en nytelse. Den ene klassikeren etter den andre krøp oppover nakkeregionen på publikum, og man kan nok forvente samme opplevelsen i Gvarv i Telemark på sensommeren.

Andre artister som er klare for Kartfestivalen i år (18.-20. august) er Gogol Bordello og Waterboys. Kan bli en svette affære.

Joe Lynn Turner pumper deg opp for Kartfestivalen:

Sjekk også Come Taste The Band under. De vet hva de driver med….

For det var et prosjekt hele greien. Et deilig prosjekt. Pyro har kjøpt katalogen til Rainbow, og mener den fortjener din oppmerksomhet.

Det finnes mange undervurderte band i rockens historie. Thin Lizzy er ett av dem. Warrior Soul et annet. Men i dag er det på tide å trekke Rainbow frem i lyset igjen.

For da Ritchie Blackmore fikk nok av funk-fascinasjonen til sitt kjære Deep Purple laget han et band som både har blitt litt glemt, og som satt en slags rekord i gode vokalister. Rainbow startet med halve besetningen til Ronnie James Dios første band Elf, og laget musikk som hellet mer mot heavy metal enn det Deep Purple gjorde. Ritchie Blackmore var den naturlige leder, og hans noe strikte egenskaper som sådan førte til et hav av forandringer i besetingen, og også den herlige miksturen av forskjellige og fantastiske vokalister. Rainbow er noe så sjelden som et band som har hatt tre vokalist-skifter som alle har ført til foranding, men også til suksess og kvalitet. Black Sabbath og Deep Purple har også hatt mange vokalist-skifter, men ingen har gjort det hele like lekkert som Rainbow.

Jeg flesket nylig til og kjøpte hele katalogen av studio-album som Rainbow ga ut (med unntak av comeback-platen Stranger In Us All fra 1995 med Doogie White på vokal), og det er en vidunderlig reise gjennom noe av det beste som er produsert innen melodiøs heavy metal. Det starter litt tregt med Ritchie Blackmores Rainbow-platen i 1975, men låter som Man On The Silver Mountain bar bud om en stor fremtid. Og ikke minst er Rainbow bandet som virkelig fikk fart på karriæren til Ronnie James Dio. Året etter dukker klassiske Rising opp med historiske låter som Stargazer og Tarot Woman, og Rainbow beviste at de var et band å regne med. En nødvendighet i enhver tungrock-samling. Det samme kan sies om Rainbows siste studio-album med Dio på vokal. Long Live Rock N’ Roll fra 1978 er metal-historie, metal-nytelse og metal-kunst på en og samme tid.

Så kom første vokal-skifte, og samtidig første stil-skifte. Blackmore ville vekk fra metalen, og ville ta Rainbow i en mer kommersiell retning. Dio ga seg, ble vokalist i Black Sabbath, og Rainbow hanket inn Graham Bonnet fra The Marbles (etter å ha fått nei fra selveste Ian Gillan). Og transformasjonen fungerte. Til en viss grad. Platen Down To Earth dukket opp i 1979, og inneholdt Rainbows første hit-singler i All Night Long og ikke minst Since You Been Gone. Men konstellasjonen varte bare en liten tid, før Bonnet ble erstattet med Joe Lynn Turner, og nok en forandring i Rainbows lydbilde.

For Joe Lynn Turner tok bandet til enda mykere breddegrader med sin fløyelsmyke stemme. Og det er definitivt ikke negativt ment. Joe Lynn Turners tid med Rainbow inneholder flere av de aller beste og mest populære sangene i katalogen. I Surrender og Spotlight Kid fra fantastiske Difficult To Cure (1981), MISS Mistreated og Death Alley Driver fra Straight Between The Eyes (1982), svisken Street Of Dreams fra Bent Out Of Shape (1983), og ikke minst singelen Jealous Lover som aldri dukket opp på noe album. Kraftfull og nydelig kost.

Så fikk plutselig Ritchie Blackmore lyst til å gjenforene Deep Purple med Perfect Strangers-platen midt på 80-tallet, Rainbow forsvant, og ble litt glemt. Hvertfall når vi driver og skriver 2010 på alskens regninger. Men gjør deg selv en tjeneste. Ta deg bryet med å dykke ned i Rainbows tre forskjellige perioder på 70- og 80-tallet. Periodene er like forskjellige som de er glitrende. Det eneste som binder alt sammen er Blackmores gitarspill og hang til klassisk inspirert komponering.

Et lite utvalg av låter fra de tre forskjellige vokalistene følger. I kronologisk rekkefølge.

Ronnie James Dio:

Graham Bonnet:

Joe Lynn Turner:

Herlighet for et band…. Evt. herlighet for noen band….

Dag to på festival blir alltid roligere enn dag en. Så også i Kvinesdal. Selv om Immortal hadde flammer.

Det er vanskelig å toppe Twisted Sister, Megadeth og Airbourne, men Norway Rock Festival flesket til med et sterkt program også i går.

Alle bilder tatt av Sindre Didriksen. Magikeren bak linsen.

(utdrikkingslag eller rockefestival?)

Det hele startet med Sybreed, men de spilte så tidlig på dagen at jeg da drev og skrev forrige rapport herfra. Derfor startet Pyros dag med Purified In Blood. Som på sin side startet dagen med å kun fremføre låter fra siste platen Under Black Skies. Og det var helt på sin plass, i og med at det er en av de beste utgivelsene i Norge i år.

Purified startet med Thunderheads og kjørte sin sedvanlige utagerende stil gjennom sine femti  tilmålte minutter. Det er alltid moro på konsert med Purified, og gårsdagen var intet unntak. Selv om bandet definitivt gjør seg bedre innendørs enn i skinnende lys, så klarer de likevel å skape god stemning blant de litt lunsj-trøtte fremmøtte. Pluss for å ha inkorporert et svært monster av et orgel på scenen. Det låt like svært som det så ut. Hjemmeseier.

Så var det på tide å ta frem vikinghjelmen og de største blikk-begerne, for neste band ut på hovedscenen var mektige Amon Amarth, som foran en fantastisk flott backdrop av coveret på siste albumet leverte solid og knallhard metal med norrøne tekster. Selv om Amon Amarth ved første lytting kan låte ganske brutalt, så pakker Olavi og resten av Amon Amarth låtene sine inn i svært melodiøst gavepapir. Moderne metal-hits som Guardians Of Asgaard og Twilight Of The Thunder God kom til sin rett på sletten i Kvinesdal, og hundrevis av viking-hender var i været under hele konserten. En bra innsats fra de svært hyggelige svenskene.

Dermed var det Joe Lynn Turner-time. En Pyro-helt av dimensjoner etter sin innsats som vokalist for Rainbow på tidlig 80-tall. Faktisk en av de aller beste rockevokalistene i historien. Og nå fronter han Over The Rainbow som er satt sammen av musikere som alle har spilt i nettopp Rainbow. Utenom gitaristen, som da er Jürgen Blackmore, sønnen til Rainbow-grunnlegger Ritchie Blackmore…. Altså et cover-band. Uansett. Vi fikk se Joe Lynn Turner synge både egne Rainbow-hits, og også en del låter som Ronnie James Dio sang på for bandet. Og det å se Joe Lynn Turner fronte låter som I Surrender, Kill The King, Man On The Silver Mountain, Tarot Woman og Since You’ve Been Gone var rett og slett magisk. For en total hit-parade!

Fun-fact: Joe Lynn Turner er pitteliten. Og da mener jeg pitteliten. Men synge, det kan han.

Neste band ut heter Killswitch Engage, og har opparbeidet seg en kraftig fan-skare de siste årene. Dermed var det godt med folk som så amerikanerne kjøre gjennom de beste låtene fra sine siste plater. Jeg har aldri helt klart å få tak på Killswitch Engage. Blandingen av hard metal og softe partier har alltid virket noe forvirrende, men det er ingen tvil om at bandet leverer live. Skjønt all løpingen og vitsingen til Adam D begynner å bli litt enerverende etter en stund. En naturlig avslutning kom med versjonen av Holy Diver, som helt klart ble et av høydepunktene på Norway Rocks andre dag.

Dermed var alt duket for mørketid med Immortal. Trist nok måtte jeg droppe første halvtimen av Blashyrks store sønner, og gir dermed tastaturet over til Heavy-Bård som gir deg det du trenger å vite om Immortals konsert.

Deilige iskalde gufs. Immortal åpnet porten til Blashyrkh og slapp løs en horde av metal-hits hentet fra bandets siste utgivelser. Bortsett fra noen små gitartekniske problemer ble konserten en parademarsj fra begynnelse til slutt. Ondskapens akse satt i system. Et strålende eksempel på black metal i stadionformat, og da Immoral peiste på med Damned In Black og One By One var det bare å bøye seg i støvet for satanisk norsk metal.

Dermed er Totto tilbake på tastaturet, og kan melde om at Slash er en veldig hyggelig kar, og at du i høst vil kunne høre den karen plukke favorittmusikk i en time på Pyro. Men nok om Slash for now. Mer om ikonet lenger nede på siden.

Kamelot er et band jeg aldri har hørt særskilt mye på, men jeg har registrert at de gjennom masse turnering har klart å bli et av verdens største melodiøse metal-band. Den norske vokalisten Roy Khan gjør sitt ytterste for å underholde publikum, som har møtt opp i store mengder, og det er overhodet ingenting å si på kvaliteten på musikerne, lyden eller pyro-showet. Det er bare det at jeg ikke har en stor plass for symfonisk power-metal i hjertet mitt, og dermed blir det også urettferdig å skulle felle noen dom over bandet. Publikum elsket konserten. Det er nok en god indikator på kvaliteten.

Mye peking på området. Bra.

Mens jeg ventet på at dagens andre cover-band skulle entre hovedscenen svippet jeg en tur innom telt-scenen der  svenskene i Lillasyster gjorde en av dagens beste konserter. Vokalist Martin hadde fått prolaps i ryggen, og måtte sitte på scenen, men likevel leverte Lillasyster et monster av en konsert som nesten fikk teltet til å ramle i bakken. Enorm stemning og et takknemmelig band. Nesten litt rørende.

Så var det på tide. Slash var i bygden. Allerede på hotellet da jeg skulle intervjue Slash skjønte jeg at dette er en big deal for arrangørene. Vakter overalt og generelt nervøs stemning. Rart egentlig, ettersom Slash alltid har fremstått som en jovial type. Men jeg lar musikken snakke, og det ble en herlig time sammen med Slash, vokalist Myles Kennedy, og et band som virkelig knuste på. Vi fikk noen av de bedre låtene fra Slashs nye solo-plate, som Ghost, By The Sword og Back From Cali, vi fikk Velvet Revolver-musikk, vi fikk noe som jeg tror må ha vært Snakepit-låter, og  vi fikk ikke minst svært gode versjoner av Civil War, Sweet Child O’ Mine, Paradise City, Nighttrain og Rocket Queen.

Myles Kennedy leverte som han aldri skulle gjort annet enn å synge GN’R-klassikere, og akkurat der og da savnet hvertfall ikke jeg Axl Rose. Slash solo kunne fort endt som et halvdødt coverband, men slik Slash fremstod i går virker dette som en klar suksess.

Norway Rock Festival har nå arrangert to dager med flotte musikalske opplevelser, og det må også sies at selv om festivalen har vokst gigantisk rent line-up-messig i år, så er det ingenting som tyder på at arrangøren ikke har kontroll. Lite køer, god stemning, hyggelige frivillige og nå også fint vær. Som Heavy-Bård sa det i går; jeg elsker denne festivalen.

Litt ekstra bilder, sier du? You got it.

Torkjell i Audrey Horne er begeistret. Enten for Slash eller for Totto. Eller begge deler.

Heavy-Bård vil gjerne shoppe spandex, men tør ikke helt…

Heavy-Bård i buss på vei til området. Merk flott Municipal Waste-shirt. Ekte.

Arve fra Enslaved/Audrey Horne sammen med Heavy-Bård. Det må bemerkes at dette bildet er tatt under Kamelots konsert. Elsker de Kamelot eller elsker de hverandre?

Joe Lynn Turner. Liten, men flott.

Tommy i Purified In Blood. Stor, men flott.

God stemning på Purified In Blood.

The Matrix?

Kun noen timer igjen før helgen kickstartes i gang. Pyro hjelper deg på veien med en voldsomt følsom klassiker. En duett for evigheten.

Dere vet hvor vi skal. Vi skal til Ozzy og Lita Fords vidunderlige Close My Eyes Forever, som smeltet mangt et Pyro-hjerte på 80-tallet. Stilren video med mye godt hår er det du kan meske deg med de neste minuttene. Vanskelig å si hvem som har mest feminint hår av Lita og Ozzy egentlig. Legg også merke til Litas flotte enhånds-øretelefon-USA-for-Africa-triks, den herlige doble gitaren, og ikke minst buksen hennes som nesten ikke er en bukse lenger…

Facts: Lita Ford er egentlig engelsk, men flyttet til USA som barn. Lita ble først populær sammen med Joan Jett i The Runaways, før hun hadde stor suksess på egenhånd gjennom 80-tallet. Hun har vært gift med Chris Holmes fra W.A.S.P., og har hatt småsexy affærer med Joe Lynn Turner (Rainbow), Nikki Sixx (Mötley Crüe) og Tony Iommi (Black Sabbath). Med andre ord har hun tatt godt for seg… Nå har hun lagt gitaren på hyllen, og lever et rolig liv sammen med Nitro-vokalist Jim Gilette. Close My Eyes Forever er hentet fra Lita Fords tredje album Lita som kom i 1986.

Overbra. Oversterkt. Legendarisk. Viktig.