Noen husker kanskje den klassiske videoen til The Darkness der de spiller oppe på et fjell. Denne gangen går de mer maritimt (og ildfullt) i videoen til Open Fire fra albumet Last Of Our Kind som vi gleder oss til at skal dukke opp 1. juni. Artig nok er trommisen som spiller i videoen (og på platen) allerede ute av bandet…

Joda. Vi kan bare medgi det med en gang. Vi elsker The Darkness. Har gjort det helt siden Permission To Land. Bandet kom tilbake med et riktigk fint album for noen år siden, og nå er de snart klare med Last Of Our Kind. Og selv om det føles som om det kun er vi som bryr oss om dette heier vi høyt. Ny kvinnelig trommis har The Darkness også fått. Perfekt. Første singel er kanskje ikke helt perfekt, men den handler litt om vikinger og heter Barbarian.

Vi har oppdatert spillelisten vår i WIMP og Spotify med ti herlige nye låter. Om du ikke liker noen av disse sangene kan vi ikke være venner.

Selv om vi foretrekker å spille musikk fra cd og lp kjører vi også digitalt i ny og ne, og mange der ute ser ut til å like våre spillelister i Spotify og WIMP. Her er ti nye freidigheter som du kan nyte i fred og ro. De fem første er plukket av meg mens de fem siste er Asbjørns favoritter.

Hovedlistene finner du her i Spotify og på Wimp.

Sjekk også spiller fra Wimp nederst i saken.

Motörhead – Silence When You Speak To Me

Det nye Motörhead-albumet Aftershock er rørende bra, og hvordan kan man unngå å elske en seig låt med tittelen Silence When You Speak To Me. Hæ?

ASG – Scrappy’s Trip

Jeg har bare hørt pittelitt snakk om dette amerikanske bandet tidligere, men da jeg så videoen til Scrappy’s Trip i går var jeg solgt. For en billig penge. Enorm låt.

The Darkness – Every Inch Of You

Hvor ble det av alle som elsket The Darkness? Jeg gir meg ikke. Kjærligheten er stabil også i det moderne.

Lucky Malice – Drink My Juice

Haldens tøffeste.

Obliteration – Sepulchral Rites

Det nye albumet til Obliteration er så hardt og kaldt at det nesten tipper over. Sepulchral Rites er den mest “fengende” låten. Total darkness.

Protest The Hero – Mist

Storslagen sang fra det briljante albumet Volition. Det bonusrefrenget som kommer mot slutten er verdig både tidlig Mars Volta, Queen og Melodi Grand Prix, så fengende er det.

Rise Against – Any Way You Want It

Favorittene i Rise Against spiller cover av Journey? Da er verden komplett.

Children 18:3 – What About Justice?

Wow! Kristne poppunkere som låter like frekt som Billy Talent? Et av mine nye favorittband.

Faith No More & Boo-Taa T.R.I.B.E. – Another Body Murdered

En skikkelig godbit fra soundtracket til 90-tallsfilmen Judgment Night, hvor rock møter rap som aldri før eller siden.

El Caco – Someone New

En klassiker fra Norges mest undervurderte rockeband. El Caco burde spilt Valle Hovin. Og publikum burde kommet.

Bonustrack i WIMP: Rundown – To The Lions

Halden-bandet Rundown har gått fra veldig lovende til ekstremt fett. Groovy thrash møter hardcore og metal. Gleder meg vilt til de slipper fullengder. Finnes ikke i Spotify, men er på WIMP-listen. Skandale!

Vi i Pyro har slett ikke gitt opp The Darkness. Comeback-albumet Hot Cakes var svært fint, og nå har låten With A Woman fått en Hot For Teacher-aktig video med en liten tvist på slutten. Herlig nok er dette del 1, så da kan vi forvente oss mer gull fra de engelske gentlemen senere.

Comebacket til The Darkness på plate heter Hot Cakes, og jo mer jeg lytter til det albumet, jo gladere blir jeg. Verden trenger The Darkness midt i all mørk melankoli og dunkende dubstep. Den aller villeste låten på platen (og også den dårligste…) er coveren av Radioheads Street Spirit. Men live er det hele moro.

Etter en rolig sommer er vi tilbake med en ny gjennomgang av det vi har hørt på denne måneden. Nytt fra Oslo Ess, Baroness, Lynyrd Skynyrd, Testament, Gallows og mye mer for dine øyne only.

August er en god måned for ny musikk. Så også i år. Pyro gir deg vår ærlige mening om de nye rockeplatene.

Oslo Ess-Verden På Nakken, Venner I Ryggen

Oslo Ess spiller ufarlig punk, de er joviale, de er forutsigbare, de er folkelige typer, det er lett å plukke inspirasjonskildene, men uansett hvor mye man kan “ta” dem spiller de så utrolig fengende og treffbar rock at jeg driter i å prøve å være kritisk. Låter som Kakkerlakkene, Bislett Stadion og God Morgen gir gjenklang av Offspring, Rancid, Social Distortion og alle de andre fine punk-heltene fra USA. Litt Springsteen får man også med på kjøpet i Caroline. Men Oslo Ess er samtidig så veldig norsk i all sin fremtoning. Farlig nær å gå i midtempo-fellen og bli Dum Dum Boys på låter som Gaselle I Tigerstaden og Ut Av Det Blå, men som oftest helt perfekt rock til livet som helhet. Stikk meg en øl ellers slår jeg flikkflakk. Kakkerlakkene i videoformat under.

Totto.

Baroness-Yellow & Green (Relapse Records)

Baroness har virkelig vokst seg til å bli en stor favoritt her i Pyro de siste årene. Tidligere har de kalt platene sine Red Album og Blue Record, og begge anbefales med mye varme. Tredjealbumet som kom i juli har blitt dobbelt, og har dermed fått navnet Yellow & Green, der den gule siden er den mest umiddelbare og rockete, mens den grønne siden er dvelende og vakker. Baroness er et band du MÅ få med deg, og både Yellow & Green MÅ høres om du skal kalle deg rockeinteressert når nyttårsaften kommer. Lite tid å miste, altså. Videoen til Take My Bones Away under.

Totto.

The Darkness-Hot Cakes

Jeg har ventet på denne platen lenge. Omtrent helt siden The Darkness gjorde en helt strålende konsert på aller siste Norway Rock Festival sommeren 2011. Det er lett å avfeie The Darkness som en hardrock-parodi, og det er ingen tvil om at bandet har godt med selvironi, men de to platene fra 2003 og 2005 låter fremdeles bra. Langt over the top, men bra likevel. The Darkness holder ikke tilbake på Hot Cakes heller, og gjør akkurat som de vil og litt til. Ofte blir det musikalsk gull av slikt. Som i Nothing’s Gonna Stop Us Now og i Living Each Day Blind. Ofte blir det for mye fistel og galskap (coveren av Radioheads Street Spirit er grufull). Men det at The Darkness lager akkurat den musikken som er enormt ukul i 2012 gjør meg både stolt og glad. På sitt beste magisk, på sitt verste små-irriterende, men definitivt ærlig levert. Videoen til Nothing’s Gonna Stop Us Now under.

Totto.

Armatage Shanks-Lost And Broken

Way back i 2008 (noen som husker 2008?) kåret vi Hamar-punkerne i Armatage Shanks til å være et av de mest lovende bandene i Norge. Det har altså tatt sin tid å få ut platen Lost And Broken, men det ble et hyggelig gjenhør med pop-punk på et ganske høyt nivå. Med amerikansk hjelp på miksen høres Armatage Shanks rett så internasjonale ut, og det eneste som står i veien for verdensherredømme er mangelen på et par killer-låter som kan nå ut til andre enn den pittelille kretsen av pop-punk-fans i Norge. Likevel en nokså solid plate i sjangeren. Mykt og fengende. Kjappe One By One hører du under.

Totto.

Armatage Shanks-One By One

Sjekk mer musikk av Armatage Shanks via Urørt.

Vesen-This Time It’s Personal

Norske Vesen gjør som mange andre for tiden, og blander metal med skitten punk-lyd. Ingenting galt med det. Ganske sjarmerende låter det faktisk. Et par ganger glimter Vesen virkelig til, som eksempelvis på tittelkuttet, men som helhet føles albumet litt vel ensformig. Mørke ord spyttes og snerres ut over skarpe riff, men litt for få låter skiller seg ut og pirrer minnet. Kan dog være meget bra i små doser. Mitt favorittkutt er This Time It’s Personal, og det hører du under. Sjekk også Vesen via Urørt.

Totto.

Vesen-This Time It’s Personal

Tantara-Based On Evil

Norske Tantara har fått kontrakt med flinke Indie Recordings som slipper bandets debutplate, og det er ikke vanskelig å skjønne at Indie har troen på Tantara. Unge herrer fra Vestfold med thrash-historien i orden. Hvis jeg husker rett er også Based On Evil spilt inn med hjelp fra selveste Flemming Rasmussen som de fleste Metallica-fans vil huske. Tantaras debut er en samling av åtte lange thrash-låter med helt korrekt produksjon, riktig attack og perfekt aggresjon. Det eneste store ankepunktet for en gammel mann som meg er at bandet til tider høres helt fullstendig identisk ut til Nuclear Assault. Det er helt umulig å komme unna både når det gjelder vokal, låt-struktur, og tekster om vår behandling av planeten. Om du klarer å høre forbi det kan dette fort være et nytt favorittband. Om ikke kan du late som om dette er en ny plate fra Nuclear Assault… Hør åpningssporet og tittelkuttet Based On Evil under, og sjekk Tantara via Urørt.

Totto.

Tantara-Based On Evil

P.O.D. – Murdered Love

Næmmen, se hvem som er tilbake. Selveste P.O.D., de som gjorde kristen nu-metal til hitlistemateriale med Alive og Youth Of The Nation. Personlig har jeg et svakt punkt for denne gjengen, spesielt på en epic motherfucker som Lost In Forever. Ellers er det en del interessante ting på Murdered Love, sjekk for eksempel Jamey Jasta på åpneren Eyez, men totalt sett midt-på-treet. Sjekk videoen til Lost Forever under her.

Asbjørn.

Gallows – Gallows (slippes 17. sept)

Siden alle i Pyro er massive Gallows-fans, skal vi komme g.r.u.n.d.i.g. tilbake til dette tredjealbumet deres. Men et kort førsteinntrykk. Dødsbra produksjon, nye vokkisen Wade MacNeil synger deilig hissig og litt melodisk, fremdeles litt usikker på tekstene (må lese dem), sinnssykt fete gitarer, enormt høyt energinivå. Favorittlåter: fengende Outsider Art, avslutningssporet Cross Of Lorraine og den frekke åpningslåten Victim Culture. Last June ser du under.

Asbjørn.

Rival Sons – Head Down (slippes 17. sept)

Liker du rock? Elsket du forrige Rival Sons? Da kommer du til å digge denne platen også. Den låter litt mer psykedelisk enn Pressure & Time, men det er fremdeles frihetsrock møter soul møter Led Zeppelin-på-stadion. Keep on swinging, folkens!

Asbjørn.

Bury Tomorrow – The Union Of Crowns

Trodde vi at metalcore med skrikevers og clean-refreng var ferdig? Bury Tomorrow beviser at det ikke stemmer. Feite breakdowns, allsangrefreng, gigantiske riff og et lite sjokk av en plate fra Bournemouth i England. Lionheart fra albumet hører du under.

Asbjørn.

Seventh-Tzolk’in

Seventh kommer fra Arendal og slapp i sommer ut sin debutplate. De forteller selv i skrivet som vi fikk med platen at de er inspirert av band som Lamb Of God, Mastodon og Celtic Frost, og det hører man også på musikken. Kanskje aller mest Lamb Of God. Det er vanskelig å kritisere Seventh så mye. Alt på platen er spilt bra, innsatsen og innlevelsen er det ingenting å si på, men mangelen på minneverdige låter kryper innover meg. Definitivt en lovende start, og egenart er noe man må jobbe for å få. Lover å holde begge ørene på Seventh fremover. Sjekk mer av Seventh på Urørt-sidene deres, og hør låten Awaiting The Kill under.

Totto.

Seventh-Awaiting The Kill

Lynyrd Skynyrd-Last Of A Dyin’ Breed

Jeg elsket Lynyrd Skynyrds forrige album, selv om det ikke er så mange igjen av Lynyrdene i selve bandet nå. Den platen oste av avsky mot det USA har blitt, og musikken var like bitende i sin vakre sørlige rockeinnpakning. Denne gangen viser Lynyrd Skynyrd seg dessverre fra en noe mer avbalansert side. Låtene surrer avgårde uten å gi de helt store inntrykkene, og lyrikken er ikke like treffende som forrige gang (selv om herrene glimter til her og der). Pludring gjennom en hel time. Ganske enormt skuffende på alle vis. Det var som faen…

Totto.

Grinding Fortune-Inconsideracy

Grinding Fortune er et nytt bekjentskap for oss i Pyro. Et nytt bråkete bekjentskap. At dette bandet bare består av to personer er vanskelig å forstå, for de lager støy nok for et kobbel. Det er vanskelig å beskrive Grinding Fortune på fornuftig vis, men jeg prøver meg med støy-metal. En slags blanding av Årabrot og Converge? Eller noe helt annet… Slett ikke for alle, men om du liker metal som utfordrer litt kan Grinding Fortune være verdt en sjekk. Sjekken kan foretas via Myspace.

Totto.

Testament-Dark Roots Of Eart

Gode gamle Testament braste tilbake gjennom thrash-døren med albumet The Formation Of Damnation for fire år siden. Det var et svært gledelig gjensyn, og Testament skuffer heller ikke med sin nye voldsomme reise gjennom 76 minutter på Dark Roots Of Earth. Denne gang med et mer sprikende album enn forrige gang, men kanskje også med et bedre. Det tar tid å fordøye alt som skjer på Testaments nyeste, men bruker du tiden godt får du også belønning i form av en av de beste thrash-platene på lang tid. Chuck Billy høres ut som han gjorde i 1988, og låtene til Peterson er denne gang både kjappe og direkte, men også mer intrikate og vanskelige. Mange mumler om en av årets beste plater når Dark Roots Of Earth blir nevnt, og de kan nok være inne på noe. Videoen til Native Blood ser du under.

Totto.

Zaed-II Kain’s Mark

Andre album på kort tid fra norske Zaed vitner om et band som utvikler seg rent spillemessig, men det vitner også om et band som har mye å lære. Zaed spiller en blanding av tradisjonell hardrock og heavy metal med litt grunge hevet inn i miksen, glimter til på et par av låtene, men står også fast i en sjanger som ofte blir veldig forutsigbar. Spesielt på de rolige låtene hangler det litt, men en del av de kjappere tingene er det lovende takter i. Lytt til låten Fool’s Gold under og sjekk Zaed via Urørt.

Zaed-Fool’s Gold

The Darkness gjør comeback på plate denne uken med Hot Cakes. En freidig liten rocker av en plate, faktisk. Både supergod og totalt over the top samtidig. Sånn The Darkness pleier å være. I juli gjorde The Darkness konsert i Thetford i England, og da spilte de en av de beste låtene på albumet. Nå har de postet video fra det hele også. Nothing’s Gonna Stop Us over.

De herlige typene i The Darkness er tilbake, og i august kommer endelig albumet Hot Cakes. Det dukket opp en video til låten Nothing’s Gonna Stop Us for noen måneder siden, og nå kommer Every Inch Of You i en slags blanding av vanlig video og tekst-video. Litt vrikking fra en pike først, og så teksten.

Et gjenforent The Darkness ble intervjuet i kveldens Pyro. Her leser du deg gjennom sendingen ved hjelp av ord.

Dette spilte vi i kveldens sending:

Christian Mistress-Over & Over

Every Time I Die-Revival Mode

Van Halen-Chinatown

Clutch-50.000 Unstoppable Watts

Shadowmind-Set To Kill

Imperial State Electric-Narrow Line

Six Eyes Lost-Dancing Around The Sun

The Darkness intervju

The Darkness-Nothing’s Gonna Stop Us

Lamb Of God-Desolation

Ribozyme-Paid In Graves

Hysterica-Fear Of The Light

Time plukket av Metal Hammer Norways Espen Slapgård:

Slade-Run Runaway

Motörhead-Killed By Death

Mastodon-Curl Of The Burl

KISS -Heaven’s On Fire (live)

Danko Jones-Sticky Situation

Judas Priest–The Ripper

Whitesnake-Forevermore

Wildhearts-Caffeine Bomb

Slayer-Postmortem

Rainbow-Stargazer

Denne herren er metal-journalist i Metal Hammer Norway. Og i kveld styrer han showet i vår andretime. Det blir vakkert.

Espen Slapgård er en levemann. Han jobber i platebransjen, han skriver for Metal Hammer Norway, og han har hengt med eller intervjuet nesten alle sine store helter. I det Metal Hammer Norway snart fyller ett år inviterer vi Slapgård til å spille sine favoritter og fortelle skrøner i en hel time. Vi gir deg også mulighet til å vinne årets party-album, nemlig comeback-albumet til Van Halen, vi intervjuer gjenforente The Darkness, og vi spiller helt ny musikk fra Every Time I Die, Christian Mistress og Imperial State Electric. Et par herlige nye norske låter skal du også bli servert.

Ventetiden er over.

Yess! Et av fjorårets store øyeblikk for meg var å se et gjenforent The Darkness på Norway Rock Festival. De fremviste en spilleglede og et publikumstekke som man sjelden ser nå til dags, og det var som om alle årene de var vekke bare forsvant foran øynene mine. Jeg fikk også gjort et intervju med brødrene Hawkins som vi har ventet med å sende til det skjedde mer rundt The Darkness. Nå er bandet endelig på gang med nytt matriale, og Rolling Stone Magazine fikk æren av å ha premiere på videoen. Som vi har kopiert for deg her. Og det låter da herlig?

Regn, regn, regn og glede.

Norway Rock Festival 2011 ble avsluttet i går kveld med far sjøl Alice Cooper som hovedattraksjon. Et skittent og vått publikum tok fatt på hjemreisen, mens festival-ledelsen venter i spenning på det økonomiske resultatet. Vi konsentrerer oss om det musikalske og leverer siste rapport for i år. Alle bilder er tatt av Sindre Didriksen og Bård Nordvik. Sjekk også rapport fra fredagen her og torsdagen her. Hey ho, let’s go.

Kinkige bussruter fra Flekkefjord hvor Pyro bor gjør at vi ikke får med oss Keep Of Kalessins konsert på hovedscenen, og det første vi rekker blir dermed cover-bandet Metallicatz, som kjører gamle Metallica-klassikere på løpende bånd. Creeping Death og Master Of Puppets får nytt liv, og de som har stått opp tidlig for å starte festen later til å kose seg. Mye. Allsangen runger hvertfall tidlig på dagen. Metallicatz består av medlemmer fra de flotte bandene Turdus Musicus og Taliban Airways, noe som bør bety at de kommer fra Tromsø, og bandet gjør definitivt ikke skam på Metallica-karriæren. Et artig lite moment er at den ene gitaristen faktisk ligner ganske mye på James Hetfield, men det er likevel ikke han som tar vokaloppgaven i bandet….

Neste band ut er selveste TNT. Gode gamle metalhelter som har fått en ny giv med sitt siste album Engine. Trist nok kommer det en helt avsindig regnskur akkurat da bandet skal starte, en skur som bare blir mer og mer avsindig, selv for bergensere. Dermed er det ikke så veldig mange som våger seg ut av teltene sine, og TNT må ta til takke med et ganske skrint publikum.

Men det virker ikke som om det affiserer bandet nevneverdig. Ronni Le Tekrø er i storform opp og ned på gitarhalsen, og vokalist Tony Mills haler i gang sletten med låter som Harley Davidson, Barracuda, Caught Between The Tigers, Downhill Racer og alle de andre god-låtene fra katalogen. TNT blir ikke spart for regnet heller, selv om de står under scenetaket, og Tony Mills går rett på baken midt i settet, men tar det med godt britisk humør. En fin konsert fra et fint band som har en lang og god historie. R.I.P. Dag Stokke.

Tilbake i teltet får vi et nytt bekjentskap i live-sammenheng med Guardians Of Time. Et band fra Sørlandet som gjør jovial power metal, og som samtidig får smilene til å sitte løst hos de fremmøtte. Mye skåling, mye patos og en god del stolthet hos bandet selv. Et hyggelig førstemøte i live-sammenheng, og et band som til nå har gitt ut tre album som kan studeres nærmere.

Tyske Edguy spilte sin første konsert i Norge på ti år i går, og startet det hele med å fyre av en intro som bestod av novelty-hiten Popcorn. Foran en backdrop formet som en borg (selvsagt, vi snakker jo om tysk power metal) leverer Edguy melodiøs metal som ikke er voldsomt langt vekke fra bandet som spilte før dem på samme scene, TNT. Det er ikke fullt når tyskerne spiller, men det er heller ikke pinlig lite folk, og de som har kommet synes å få akkurat det de er ute etter. Publikumsfrieriet fra vokalist Tobias Sammet fungerer, låtmatrialet er bra selv for meg som ikke har inngående kjennskap til bandet, og det hele ender opp med å bli en kosetime med tradisjonell heavy metal.

Fra livsbejaende tysker-metal ble vi raskt dratt ned i sølen, både musikalsk og reellt, av Mongo Ninja. Oslos mørkeste band etter at Cumshots visstnok har gitt seg. Og selvsagt er det også her Kristopher Schau som synger de høyst nihilistiske tekstene om død, narko, sinne og generell lidelse. Låt-titler som No Cunt For Old Men, Broken Cock, Oslo Death (O-Slow Death, get it..?) er i prinsippet morsomme på plate, men live er det ramme alvor. Tekster fra utkanten av livet leveres på rekke og rad med pasjon og sinne fra Kristopher, og Mongo Ninjas ville blanding av thrash, metal, rock, punk og alskens grums gjør oss fulle av håp. Merkelig nok.

Så til det jeg, og tydeligvis ikke så mange andre, hadde ventet på. Gjenoppstandelsen av The Darkness. Bandet med verdens lyseste vokal og nå også verdens mest malplasserte bart. Og for et formidabelt comeback! Hvor folket var aner jeg ikke. De var hvertfall ikke på Darkness-konserten, for der var det bare omlag tusen stykker som hadde giddet å komme. Men alle de går hjem med vissheten om at The Darkness fremdeles kan underholde og lage en fest når som helst.

Festivaler trenger et goodtime-band på programmet. I fjor var det Airbourne som tok den oppgaven, og i år var det Darkness som fikk folket til å hoppe, synge og føle at rock av og til bare er moro. The Darkness må nå kjempe seg tilbake, etter at de rotet vekk alt sitt momentum i et hav av hvitt pulver og mange år fra hverandre. Men Justin Hawkins stemmeprakt er minst like bra som da bandet var på sitt største, og låter som Black Shuck, Love Is Only A Feeling, Get Your Hands Off My Woman og alle de andre er en perfekt medisin for gjørmen som når oss til anklene. Et herlig band er tilbake i fantastisk form. Nå er det bare å vente på nye låter i løpet av høsten og ny plate neste år. We believe in a thing called Darkness.

AC/DC-coverbandet Heatseekers, med festivalsjef Kelly på gitar, gikk vi glipp av grunnet en voldsom trang til å innta føde, men det så ut som om det tok bra fyr i teltet under settet deres.

Headliner Alice Cooper handler like mye om sceneshow som musikalsk opplevelse, og skuffer verken med scenen sin eller med låtmatrialet. Som alltid handler det om horror og effekter, og vi får giljotinen, vi får konfetti under Elected og vi får et fem meters Eddie-lignende monster under Feed My Frankenstein. Faktisk hakket tøffere enn Maidens Eddie har vært på en stund.

Og når en artist kan fyre av følgende låter etter hverandre tidlig i settet sitt, så er det bare å bøye seg i gjørmen. Ikke at vi gjorde det, men du skjønner. Hør bare her: I’m Eighteen, Under My Wheels, Billion Dollar Babies, No More Mr. Nice Guy, og Hey Stoopid. En rekke med rockeklassikere som ikke ble alene i et flott sett fra Alice. Vi fikk en ny låt kalt I’ll Bite Your Face Off, vi fikk synge med på Poison, vi fikk høre super-riffet på Muscle Of Love og vi fikk føle under Only Women Bleed. Schools Out ble mikset opp med Another Brick In The Wall, og de aller fleste fikk det de kom for å oppleve. Og enda litt til. Jammen holdt ikke regnet fred under konserten også. En opplevelse for livet.

Svenske Crucified Barbara var lure og smelte i gang settet sitt et kvarter før oppsatt tid, umiddelbart etter at Alice Cooper hadde gjort sitt, og dermed fylte de godt opp i teltet med sin fengende heavy metal. Crucified Barbara er fire knalltøffe damer fra Stockholm som bør få litt mer fokus her hjemme fremover. Bandets tredje album er under innspilling, og utfra øset de leverte som festivalens siste band kan den bli høyst interessant.

Norway Rock Festival er dermed ferdig for i år. Dette ble sagt å være skjebneåret etter den formidable satsingen, og påfølgende kritiske økonomien etter fjoråret. Musikalsk og kvalitetsmessig har det vært opp og ned, og det samme har gjort seg gjeldende publikumsmessig. Ok med folk torsdagen, mye folk fredagen, og noe skuffende på siste dag. Men en ting skal rockerne ha. De avlyser ikke. Ikke via Twitter og ikke på andre måter. Alle bandene kom. Alle bandene spilte. De fleste gjorde tingene sine bra, og vi takker for nok et år med gode minner fra Kvinesdal. Og som alltid får du en del bonus-bilder siden du har lest hele saken helt ned hit:

(sølete thrash-outfit rett fra 1985)

(la horror-showet starte)

(Alice Cooper med stokken)

(Crucified Barbara in action)

(primalskriket til Justin Hawkins er tilbake, barten er ikke tilbake, den er helt ny)

(hoppingen også)

(tricky type)

(Alice Cooper Band)

(livsbeneiende Mongo Ninja)

(voldsom måte å komme inn på scenen på)

(Edguy, verdens mest idiotiske bandnavn, men en fin time med klassisk heavy)

(Nøgenbading i lakse-elven like ved scenen)

(Mongo Ninja)

(flott sceneteppe før Alice himself kommer på scenen)

(Alice, 63 år og fremdeles blodtørst)

(full nekro-stemning med Mongo Ninja)

(The Darkness, for et deilig comeback!)

(Welcome to my hospital)

(Ronni Le Tekrø, TNT)

(Victor Borge fra TNT)

(Tony Mills, TNT)

Kjenner du igjen denne gjengen?

Britiske The Darkness tok verden med storm i 2003 med flott melodisk rock, ekstrem falsettvokal og humoristiske musikkvideoer. Mange tungrockfans hadde problemer med å forstå bandets hylling og samtidige ironisering av 80-tallets hår-rockband. Mange avfeide The Darkness som fjas og tull, men enda flere omfavnet bandets til tider svært så gode låter og elleville konserter. The Darkness solgte millioner av plater og ble spilt på radio i hele verden. Dette penset bandet rett inn på drugs n’ booze-sporet som igjen førte til at vokalist Justin Hawkins forlot bandet i 2006 til fordel for avrusning. Resten av bandet startet på nytt under navnet Stone Gods, mens nevnte vokalist etterhvert startet bandet Hot Leg. Nå er altså The Darkness samlet igjen, og skal blant annet spille på Download-festivalen i England i Juni, før de kommer til Kvinesdal og NRF.

NRF presenterte også Blind Guardian, tyske power metal-veteraner, og Guardians of Time fra Norge som klare band til årets festival.

Alright, rett på sak. Cosmic Egg har rett og slett vært en flopp, ikke ulikt andreplaten til The Darkness, One Way Ticket. Men det betyr ikke at platene er dårlige, heller tvert om. Både Wolfmother og The Darkness sine vanskelige andreplater er feiende flotte plater i rockesamlingen.

Så derfor gir vi en liten boost til Wolfmother når de nå kjører hardt på videre.
Først går vi tilbake til det engelske talkshowet Later WIth Jools Holland, hvor Andrew Stockdale og hans nye band spilte i høst. Her rocker de TV med White Feather:

Her har du den flunkende nye videoen til samme låt, altså White Feather:

Videre skal Wolfmother spille oppvarming for selveste Kiss på Lerkendal 8. juni. God nok grunn alene til å betale inngang på denne ubehagelige hjemmebanen til Rosenborg, spesielt siden Oslo-konserten har Wig Wam som oppvarming. Ja, det Wig Wam.

Og til slutt minner vi om at Andrew Stockdale er gjestevokalist på sporet By The Sword på det kommende Slash-albumet. Der er han i selskap med Lemmy, Dave Grohl, Ian Astbury fra The Cult, M. Shadows fra Avenged Sevenfold og en gjeng andre stjerner som hjelper Slash med å holde det nede på solofronten.

Sånn, da skulle du være oppdatert på Wolfmother?

Stone Gods har så langt flydd godt under radaren, men kommer til å bli et tett bekjentskap i løpet av de neste månedene. EP-en Burn The Witch beviste at de ekte guttene fra The Darkness mente alvor med sin nye, tunge, frekke pubmetal, og nå er albumet Silver Spoons & Broken Bones å få kjøpt på import og på nett.

Stone Gods finner ikke akkurat opp kruttet, men de vet hvor lunten og fyrstikkene er gjemt. Låter som Don´t Drink The Water, You Brought A Knife To A Gunfight og ikke minst mesterverket Burn The Witch blander allsangrefreng med Metallica-riff, boogierock, og bredbente smil.

Hør Burn The Witch her:
Burn The Witch mp3

Sjekk dette øvingsopptaket av You Brought A Knife To A Gunfight:

Dersom du er interessert i å kjøpe noen av låtene til Stone Gods, er Burn The Witch EP tilgjengelig på iTunes, mens engelske 7 Digital selger hele albumet til den fine prisen av 5 pund. Såvidt jeg vet er det ingen platesjapper i Norge som har tatt inn albumet.