– Som å ha en elefant på brystkassa

Stine (30) opplever jevnlige panikkanfall. Og spesielt ved synet av oppkast.

(HalloP3): – Det ga seg ikke. Det bare fortsatte og fortsatte og fortsatte. Min mor tok puls og blodtrykk på meg. Blodtrykket husker jeg ikke, men hvilepulsen lå på 120.

Mange har nok kjent på frykten over å miste kontroll over sin egen kropp. Og desto verre er det når man mister kontroll over både kropp og tanker – se for deg å være fanget i en plutselig orkan av maktesløshet, der alt virker uoverkommelig og er større enn deg selv.

Rundt en fjerdedel av befolkningen vil rammes av en angstlidelse i løpet av livet, og cirka 15 prosent i løpet av et år.

Stine. (Foto: Privat)
Stine. (Foto: Privat)

Da Stine (30) for første gang opplevde panikkangsten, trodde hun det var medisinsk.

– Jeg var på besøk hos min mor og far i Orkanger, og under middagen skjedde det helt plutselig. Jeg husker ikke den utløsende faktoren, men jeg fikk hjertebank, fryktelig høy puls, følelsen av at jeg kom til å svime av, ble kvalm og svimmel, sier hun.

Stine og moren dro til legevakta for å undersøke symptomene. Legen lyttet til hjertet. Til lungene. Alt var i sin skjønneste orden.

– Da tenkte legen og jeg at det mest sannsynlig var noe i topplokket, sier hun.

Gå på Youtube, se på folk som kaster opp
Angsten er konstant, men den første perioden var verst. (Foto: Privat)
Angsten er konstant, men den første perioden var verst. (Foto: Privat)

Stine kan fortelle om en helt konkret, utløsende faktor som muligens har røtter i barndommen.

– Jeg hadde aldri omgangssyken som barn, såvidt jeg kan huske. Og som voksen ble det en greie at jeg ikke ville oppleve det. Da jeg faktisk fikk omgangssyken, kort tid før det første panikkanfallet, gjorde det at symptomer på omgangssyken ble en trigger for meg.

Men det er ikke bare kvalmen som får ballen til å rulle. Triggeren innbefatter også ren snakk om oppkast, eller det å se noen kaste opp. For å bli kvitt triggeren har Stine, på oppfordring fra psykolog, begynt med eksponeringsterapi.

Denne formen for terapi går enkelt og greit ut på at pasienten eksponeres – utsettes – for det hen frykter mest.

– Beskjeden fra psykologen var: Gå på Youtube, søk etter folk som kaster opp og se på filmen. En annen metode gikk ut på at en kollega av psykologen kom inn på kontoret og fortalte om den jula hun hadde tidenes omgangssyke, sier hun.

Panikkangstens natur

Bjarne Hansen, som underviser i psykologi ved Universitetet i Bergen, påpeker at det er snakk om en rekke manifeste symptomer under et panikkanfall. I disse kan vi kjenne igjen Stines beskrivelse.

– Panikkanfall består i at man får en rekke symptomer relativt plutselig. Det kan være hjertebank, det kan være svimmelhet, man kan bli livredd og får følelsen av å miste mer og mer kontroll, sier han.

Han understreker at selv om alle sannsynligvis vil kjenne angst på kroppen i løpet av livet, er det stor forskjell mellom bekymringen over å miste kontroll og faktisk å miste kontroll – det vil si, å oppleve et fullblods panikkanfall.

Denne forskjellen kommer tydeligere frem når Stine forteller P3 at hun har opplevd å ville gjemme seg under en pult på jobb, at hun har strigrått foran sjefen og at anfallene tidvis var så voldsomme at hun ble nødt til å dra hjem.

Angst for å få angst

Og for Stine blir angsten aldri helt borte.

– Jeg har en skala på 1-10, der 10 er komplett panikk. På 5 kan man se at jeg sliter, men ser ikke helt hva symptomene er. Jeg ligger aldri helt på 0, og har flere ganger opplevd 10.

– Når panikken er komplett får jeg følelsen av å være fanget i egen kropp. Jeg har lyst til å bevege meg, men får det ikke til, så jeg sitter sammenkrøket på sofaen og får ikke rørt meg. Tankene raser avgårde, og du vet ikke helt hva du tenker på, eller om du faktisk har klikka.

– Det kan føles litt som å ha en elefant på brystkassa. Man prøver å trekke pusten, men får liksom ikke inn nok luft, sier hun.

Bjarne Hansen legger til at det hos personer med panikkangst også er vanlig å oppleve en form for meta-angst, eller en angst for å få angst.

– Redselen for å få angst gjør at man begynner å isolere seg og holde seg unna de situasjonene som skaper angsten, og da blir livet plutselig mye mindre, avslutter han.

For Stine har det derimot gått i riktig retning, og terapien har hjulpet. Tallenes tale er klar: Fra en periode der hun opplevde opp til fire panikkanfall i uka, ligger hun nå på omtrent tre anfall i året.


Kilde: Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelsperspektiv. Rapport fra 2009.

  • Pingback: Lenge siden sist – og Hallo P3 | d y s t o p i()

  • Martin Birkeland

    Noen i Oslo eller Bergen som vil starte kollokviegruppe / vennegjeng for studenter med presentasjonsvansker? mbuck.buckley@yandex.ru

    • Asmodeus789

      Virker ikke suspekt i det heletatt.

  • Caroline

    Dere i redaksjonen er klare over at for oss med emetofobi, som tilsynelatende er nettopp angsten, og tilhørende panikkanfall som beskrives her, er illustrasjonsbildet dere har valgt til forsiden ekstremt triggende?

    • Vhanja

      Dette gjelder de fleste sånne ting. Jeg har fobi mot edderkopper, men kan aldri lese en artikkel om fenomenet fordi alle slike artikler insisterer på å ha et eller flere bilder av nettopp edderkopper.