Du veit hva slags ingredienser du ville puttet i en varulvhistorie ute i de engelske myrene på 1800-tallet? Litt sånn strenge menn i tweed og bart og hatt og dobbeltspente hagler og damer i kjoler som må løftes?

Der har du Sherlock Holmes-romanen “Hunden fra Baskerville“. Og så tilsetter du steroider. Da har vi “The Wolfman“.

En bror blir drept

Historien her er så reinspikka og tvers gjennom erketypisk at jeg ikke sier noe om den, fordi du da vil skjønne alt.

En mann blir drept i landsbyen Blackmore og derfra kjører Scotland Yard og den drepte mannens bror, spilt av Benicio del Toro, parallelle løp for å finne ut hva som har skjedd. Mannen er nemlig drept på en helt jævlig måte. Ikke noen rev, med andre ord.

Kræsj mellom tre gode skuespillere

I “The Wolfman” møtes Benicio del Toro, Anthony Hopkins og Hugo Weaving, alle sammen vilt gode skuespillere på hver sin måte, for første gang. Og det blir et slags kræsj.

Del Toro virker som et svært unaturlig valg i denne rollen, nesten så en kunne mistenke regissør Joe Johnston for å ha en studioforpliktelse om å bruke ham.

Hugo Weaving er en jævlig solid Scotland Yard-fyr. Hopkins gjør det han gjør best; går rundt med hagle, ser nyvåkna ut og prater kryptisk.

Alternative mistenkte underveis

Filmen “The Wolfman” vil gjerne hinte om hva som er løsningen på mysteriet ganske tidlig, og serverer en god del alternative mulige mistenkte underveis. Jeg tror faktisk at noen av disse alternativene ikke er servert med vilje.

Men fantasien min løper fra filmen. Noe som kanskje ikke er så kult når jeg før filmens klimaks synes jeg sitter igjen med et kulere varulvmysterium i fantasien.

Ingen forsterkning av varulvsjangeren

“The Wolfman” er et solid håndverk og en oppvisning i hva et overnaturlig mordmysterium på den britiske landsbygda på 1880-tallet kan være.

Men en forsterking av varulvsjangeren er det ikke. Selv om det kanskje aldri har vært kulere å se den hud- og knokkelsprengende overgangen fra mann til varulv.

Venter på director’s cut

Til neste gang kunne jeg tenkt meg mindre flashbacks og pjatt og mer varulv og juling. I den anledning kommer det snart en DVD med director’s cut.

Jeg krysser fingrene for 17 ekstra minutter med uling mot månen!

Tags: anthony hopkins, Benicio Del Toro, filmanmeldelse, Filmpolitiet, Filmpolitiet anmelder, filmpremiere, hugo weaving, joe johnston, the wolfman, torfinn borkhus, varulv