Miike Snow: Miike Snow
[Sony Music]
Kjølig ja, kult nei.
Å beskrive musikk som «kjølig» er i ferd med å bli en floskel, men i Miike Snows tilfelle må det være lov. Ikke bare utviser bandet hver eneste av de musikalske tendensene kjølige band gjerne gjør (i musikkjournalistland betyr gjerne «kjølig» det samme som «syntetisk», bare med mindre konnotasjoner til plastikk og neonlys, dvs: Programmerte, men akkustiske lyder, analoge, eller bare gamle, synther og vokalfilter som heller mer i grumsretningen enn i autotuneretningen); de har også ordet «snow» i bandnavnet og et bilde av en isbit på platecoveret sitt. Kulda er åpenbart en poetisk enhet de har omfavnet med glede og overlegg, og i den grad skiva kan sies å ha et samlende tema må det være at dyret (i mennesket) ikke egentlig er skikket til å overleve for lenge i kulda (i det moderne samfunn) og det dermed kan reagere litt sprøtt før det fryser ihjel (av ensomhet?), ergo siluetten av en kanin med gevir inni isbiten på omslaget. Nuvel, fantastiske skiver har hengt i tynnere røde tråder enn det.
Så hvordan høres det ut? I klassisk barlek-lingo høres det ut som om hvis Harrys Gym, uten Frøkedal på vokal, skulle prøvd å lage en Montéeskive. I rett-frem-lingo høres det døvt og kjedelig ut, som en gjeng popteoretikere som prøver å synge over evne, klarer å skrive under evne og som prøver å kombinere en overhengende lydsignatur (kjølig og litt upersonlig, som sagt) med en del låtmateriale som i tillegg til å være dårlig stritter imot det gjennomgående temaet. Hvordan kombinerer man et ønske om å fylle dansegulv med et ønske om å lage smakfull, grunnleggende og litt eksistensialistisk musikk? Man åpner med et rolig vers uten melodi, køler på med sin beste Prince-imitasjon, slår verset ihjel med et refreng og dreper så alt moment låta har bygd opp til da med nok et keikete vers, hvorpå man avslutter låta med et par refreng til, kaller den «Black and Blue» og gir den ut som singel. Dette er symptomatisk for mange, mange låter på denne skiva: Man har et refreng og en synthlyd, og fyller ut resten av sporet med ikke-vers, fire flate og monoton pianoklimpring. Et flertall av sporene her høres mer ut som åpne invitasjoner til klubb-remixing enn ordentlige, ferdige låter.
Unntakene finnes: Skiveåpner «Animal» har ikke bare melodi, og fin sådan, i både vers og refreng, den er også et av få eksempler på at den hvit-svart-blå lydpaletten Miike Snow har begrenset seg til faktisk kan kombineres effektivt med uventede låtoppbyggninger (i dette tilfelle ska). Den er et av to-tre inspirerte glimt som mest bidrar til å belyse hvor øde det er rundt dem.
Dette er det andre albumet fra Svenske stjernepopsnekkere i år hvis tilsynelatende forsøk på avmålt, kjølig og stemningsfull sofistikasjon har resultert i en følelse av arrogant halvgjorthet. Med andre ord: Hvis du synes «Living Thing» er det beste albumet til Peter, Bjorn & John så glem alt du nettopp leste og løp og kjøp.
Peter Vollset
