Det ble tidlig klart hvilken vei det skulle gå på Ed Sheerans konsert på Amfiscenen. Timen før spilte Michael Kiwanuka på samme sted for langt færre folk. Men nå så en jenter som hadde skrevet den unge britens navn på panne og lemmer, skrikende av full hals, i ekstase for å se sin rødhårede superhelt med kassegitar.
I over en time sto Sheeran med nevnte gitar og loopet stemme og gitar på en slik snedig boks. Sjarmerende? Nei. Innovativt? Nei. Elsket publikum det? Ja. Norge har sin egen artist som gjør dette, ti år etter at Michigan-sangeren Dwele gjorde det først. Det burde holde.
Han går gjennom sine velkjente hits, «The A Team», «Lego House» og Drunk», med publikum på slep. Selv når han covrer Nina Simones «Feeling Good» på en streit måte, blir den ellers fine opplevelsen ødelagt når hans formaninger om allsang slår inn for alvor. Lite behagelig.
Synge og spille kan Sheeran, men overdosen av «se hva jeg kan»-opplegget, pluss en insisterende vilje til ha med publikum til å synge med på absolutt alt, var ganske irriterende. Men det er vel bare stilen til mannen som er den mest strømmede artisten i Storbritannia i år.
Klisjeén om kassegitar-tullingen på nachspiel eksisterer med andre ord fortsatt. Han har bare blitt en dødssvær tenåringshelt.
Ali R. S. Pour
