Britiske Alt-J var satt opp til å spille på Sentrum Scenen i hovedstaden i vinter, men på grunn av kjapt og godt billettsalg ble konserten flyttet til mye større (og mye mindre sjarmerende) Oslo Spektrum. Mange fans rapporterte at dét gikk betydelig utover konsertopplevelsen – men det sier også en del om Mercury Prize-vinnernes popularitet i Norge.
Når kvartetten går på Øyafestivalens største scenen denne tidligere fredagskvelden, er det ikke overraskende tettpakket av folk foran dem. Bandets Radiohead-inspirerte, suggererende låter har gitt dem mange fans siden debuten An Awesome Wave i 2012. Dem ser det altså ut til at de har holdt på, til tross for at fjorårets This is all yours først og fremst var et søvndyssende album.
Live virker de – iallfall tidvis – mer inspirerte. Øya-konserten starter med en klangfylt versjon av «Hunger Of The Pine». De repetitive rytmene kommer kjapt til sin rett. Perkusjonen er langt fremme i lydbildet, og det første kvarteret av konserten – som også byr på favoritter som «Fitzpleasure» og «Something Good» er et friskt møte med bandets komplekse indierock, som er ispedd både dub, prog, avantgarde, asiatiske folkeelementer og klubbmusikk.
Midtveis daler formen. Etter at «Matilda» har massert øregangene som det endelige beviset på at bandets tidligere materiale er langt bedre enn det nye, går luften fullstendig ut av ballongen. Et godt stykke tid forsvinner som en grå masse av bakgrunnsmusikk. De få engasjerende øyeblikkene frem til «Nara» og «Breezeblocks» avslutter på overbevisende vis kan telles på en hånd.
Konserten er altså solid på sitt beste, men fullstendig uinteressant i sine svake øyeblikk. Det er ikke bra nok fra et band i headliner-klassen.
Trine Aandahl
