Det er ingen hemmelighet at klubbmusikk egner seg best på klubb, men da Baauer, som Pstereos siste elektronikaartist entret Basstionen, gjorde han scenen om til nettopp en eneste stor og het klubb. Den 24 år gamle, Diplo-signerte, amerikaneren fikk god hjelp fra kveldsmørket over Trondheim, men klarte også på egenhånd å trollbinde publikumet med sin sinnsykt harde og pumpende trap-musikk.
Det som begynte som et noe urovekkende tynt publikum ble fort til en stor mengde hoppende og dansende festivaldeltakere, med et tydelig hjerte for Baauers superaktuelle, basstunge elektronika. Harry Bauer Rodrigues, som han egentlig heter, pumpet ut en salig blanding egen låter og editer av kjente hip hop og elektroniske slagere – noe som sørger for å fange et mye større publikum enn bare de hardeste bassfansene.
Konserten fremstår litt som en berg-og-dal bane, men det på en veldig god måte. Det tas noe ned med Rihannas «Pour it up»-edit og Baauers versjon av French Montanas «Ochocinco» – Deretter rett opp igjen til stekenivå på for eksempel, Pstereos bassalibi fra i fjor Rustie, sin «After Light».
Omtrent halvveis ut i konserten teaser Baauer med knirkelyder, knipsing og søtt pianospill. Cashmere Cat, som varmet opp basspublikumet på samme scene med sin konsert litt tidligere på dagen, sin «Do You»-edit sprutes ut. Katten selv, som befinner seg foran scenen, får en aldri så liten «shout out» i det låta tar helt av på det som blir dens andre rotasjon denne kvelden.
Det må være vanskelig for en DJ/ produsent som Baauer å gå fra å snekre sammen supre bassedits alene i et studio, til å plutselig måtte stå på en scene og både fremføre samt underholde visuelt for et publikum. Men Baauer danser ivrig med på scenen samtidig som an skrur og mixer. Han mimer med på flere av låtene og ser ut til å ha det minst like fett som publikumet. Han klarer med dette engasjementet å knekke koden hva gjelder scenepersonlighet selv om han ikke har en eneste stemme på noen av låtene.
Etter en knapp time setter amerikaneren igang sin egen versjon av Flosstradamus låt «Rollup». Lyden er perfekt, bassen er perfekt og lys- og lydeffektene sitter som et skudd, og brer seg utover området som bare blir mørkere og mørkere og samtidig hetere og hetere. Så blir det helt stille og helt mørkt før publikum begynner å rope etter låta som har satt trap-artisten på kartet, nemlig «Harlem Shake».
Men Baauer kommer overraskende nok aldri ut på scenen igjen og avslutter i mine øyne på en høyst verdig måte. Harlem Shaker har vi jo tross alt fått nok av.
Adiele Helen Krüger Arukwe
